Henrik Ibsens skrifter

Oppvokst i Gjerpen, der faren var prest. 1828 dimittert til universitetet fra Skien lærde skole, der han gikk sammen med A.M. Schweigaard. Tilhørte i studietiden Schweigaard og Welhavens krets, intelligenspartiet (jf. under F. Stang), og var med i redaksjonen av kretsens tidsskrift Vidar. 1834 juridisk embetseksamen. 1835–37 sammen med sin lærer R. Keyser i København for å gjøre avskrifter og kollasjonering av lovhåndskrifter. 1837 foretrukket fremfor L.Kr. Daa som lektor i historie, noe Daas tilhengere oppfattet som politisk forbigåelse. 1841 professor. Gav i begynnelsen av 1840-årene ut en rekke geografiske, kartografiske og historisk-topografiske arbeider, bl.a. et kart over det sydlige Norge med ca. 40 000 navn. 1846, 1849–50, 1854 og 1855 på reiser i Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Norge. Gav hele tiden ut en mengde kildeskrifter til norsk historie og flere populærvitenskapelige skrifter, bl.a. skolebøker i historie. Var 1848 talsmann for norsk-svensk deltagelse på dansk side i krigen, men distanserte seg fra skandinavismen av frykt for dansk dominans. Påbegynte 1851 utgivelsen av sitt hovedverk Det norske Folks Historie hos Chr. Tønsberg. Ble i denne sammenheng av Stortinget innvilget et stipend på 3000 spesidaler over to år til studier særlig i Vatikanets arkiver. Kom november 1858 til Roma, der han visstnok oppnådde friere adgang til Vatikan-arkivene enn noen protestant før ham. Med tilskudd av privat innsamlede midler og et fornyet stipend på 3000 spesidaler fra Stortinget 1859 fortsatte han arbeidet i Roma til mai 1861. Samme år konstituert riksarkivar ved siden av professoratet. Reiste påsken 1863 til Roma for å hente hjem sin familie, men døde der av slag 25. mai og ble gravlagt på den protestantiske kirkegård. Siste og åttende bind av hans Norges-historie ble utgitt etter hans død, med innledning av P. Botten-Hansen. Over 6 600 sider fremstiller verket norsk historie frem til 1397. Både Ibsen og Bjørnson fant her materiale til sine historiske skuespill. Munch leverte grunnleggende bidrag også til runologi, myteforskning, folkeminnevitenskap og språkvitenskap, og han spilte en sentral rolle i norsk språkdebatt. Grunnpremisset for Munch var at norsk og dansk var to ulike nasjonaliteter med to forskjellige språk. På det premisset vendte han seg mot de som, fra Wergeland til Knudsen, ville fornorske det eksisterende skriftspråket, som han fastslo var dansk og bare dansk. En stund støttet han tanken om et nytt norsk skriftspråk og arbeidet til Ivar Aasen. Utover i 1850-årene ble han imidlertid en skarp kritiker av «målstrevet» og fremhevet nå at det etablerte skriftspråket representerte et mer avansert kulturtrinn, og at å gå over til et nytt skriftspråk basert på norske dialekter ville være å gå tilbake til et tilbakelagt utviklingstrinn. 12. juni 1865 talte Ibsen ved avdukningen av en minnestøtte på Munchs grav i Roma (trykt i Illustreret Nyhedsblad 1865 nr. 29; HIS 16, 422–29) (HFL 3, 83; NBL; NBL 2. utg.).