Henrik Ibsens skrifter

I 1870 begynte Ibsen å føre en ny regnskapsbok («Regnskabsbog for Henrik Ibsen. Dresden 1870», forkortet RB 1870). Den går frem til og med 1889 og gjør det mulig fra nå av å følge i alle fall én side av hans økonomi nokså grundig. Det er særlig for inntektssiden regnskapet er informativt, fordi Ibsen har gitt presise og detaljerte opplysninger om hvert enkelt inngående beløp. Når man sammenholder med andre kilder, først og fremst brevene og Gyldendal-materialet, synes det også som om alle inntekter blir innført og ingen holdt utenfor. På bakgrunn av disse opplysningene kan utviklingen i Ibsens inntekt og sammensetningen av den følges fra år til år. I tabellen «Ibsens inntekter 1870–79» er alle beløp omregnet til kroner og fordelt på noen hovedgrupper, og det er overveldende tydelig at Ibsens økonomiske basis i hele denne perioden lå i Norge og Skandinavia. Tidlig i 1870-årene skyldes det at Ibsen nesten bare ble lest og oppført i Skandinavia. Skandinavias økonomiske betydning endret seg ikke vesentlig selv etter at hans stykker ble oversatt til tysk og satt opp på tyske scener, ettersom det ikke eksisterte noen lovgivning som påla tyske forlag eller teatre å betale ham for å bruke hans tekster. 14. april 1878 skrev Georg Brandes til Victorinus Pingel:

Nylig blev Ibsen ved Samfundets Støtter her berøvet mindst en 15000 Mark [13 350 kroner] i Honorar fra meer end 20 Theatre fordi der ingen Convention er, som tvinger Theatrene til at spørge ham om Forlov. Og hans Forlægger [sikter sannsynligvis til Th. Ackermann] har tabt mange Penge paa hans Stykker; 3 andre Piratforlæggere, der solgte det for 2 Groschen, mens Forlæggeren tok 2 Mark, spandt Silke derved (GEBB 3, 273–74).

På denne bakgrunn forstår man Ibsens engasjement for å sikre forfatteres økonomiske interesser; det gjelder både hans private sak mot boktrykker H.J. Jensen og hans iver etter å få i stand en nasjonal lov om skrifteiendomsrett og internasjonale avtaler om gjensidig beskyttelse av slike rettigheter (jf. nedenfor).

Inntektsoversikten viser at bokinntektene de fleste år veide tyngre enn teaterinntektene. Ved hjelp av de såkalte forlagskladdene i Gyldendals arkiv kan bokinntektene følges helt fra Ibsens første utgivelse hos Hegel, Brand i 1866. Vi ser her hvordan Hegels forventninger, og Ibsens inntekter, steg fra utgivelse til utgivelse. Arkhonoraret (honorar per 16 sider) økte også i takt med økende opplag.

Korrigerer vi for økningen i opplagsstørrelsen, ser vi at arkhonoraret endrer seg lite fra 1867 til 1871, men at det gjør et lite hopp fra 50 til 55 kroner per ark per 1000 eksemplarer med Kejser og Galilæer i 1873, og deretter til over 58 kroner per ark for de enda større opplagene av Samfundets støtter i 1877 og Et dukkehjem i 1879.

Dessverre har Ibsen ført sine utgifter på en måte som er langt mindre informativ enn føringen av inntekter. Utgiftskontoen inneholder utvalgte poster fra inntektskontoen, som diktergasje, kontouttak fra Gyldendal og teaterhonorarer, men opplyser sjelden om annet enn at beløpene er innbetalt «husholdningskassen», «rejsekassen» o.l. Utgiftskontoen gir dermed ingen opplysninger om hva disse pengene konkret er brukt til. Kontoen inneholder også noen poster med utgifter til aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer. Samtidig har Ibsen bakerst i regnskapsboken ført en egen «Fortegnelse over mig tilhørende værdipapirer, obligationer m.m.». Sammenholder man de beløpene som er ført til slike formål i utgiftskontoen, med utgiftene i fortegnelsen, viser det seg at innførslene i utgiftskontoen ikke er fullstendige. Dette blir også bekreftet av at Ibsen i 1884 oppjusterte utgiftskontoen med ca. 27 000 kroner for «diverse i årenes løb ikke bogførte udgifter til køb af værdipapirer, aktier, obligationer, til korrekturlæsning o.s.v.». Denne oppjusteringen synes å svare omtrent til differansen man får ved å sammenholde verdipapirutgiftene i utgiftskontoen med utgiftene ført i verdipapirfortegnelsen, og ved oppjusteringen kom inntekts- og utgiftskontoen i balanse. For enkelhets skyld setter vi derfor hans finansinvesteringer lik differansen mellom samlede inntekter og det vi kan kalle forbruksutgifter – selv om altså «finansinvesteringene» da vil inneholde noen mindre utgifter til korrekturlesning o.l. Med dette forbeholdet, og med forbehold om at periodiseringen kan være litt misvisende, kan vi dermed fordele utgiftene hans på disse to hovedgruppene, slik tabellen «Ibsens forbruksutgifter og finansinvesteringer 1870–79» viser. Det fremgår at Ibsen-familien ikke bare kunne nyte en jevnt voksende velstand utover i 1870-årene, men at Ibsen også kunne plassere stadig større honorarinntekter i verdipapirer. Fra 1877 ble finansinntektene på denne måten større enn diktergasjen. Til sammen dekket disse to inntektskildene fra ⅓ til ½ av familiens forbruk mot slutten av tiåret (jf. første tabell).

Ibsen tjente godt sammenlignet med norske embetsmenn. En ekspedisjonssjef hadde 5400 kroner i årsgasje, en byråsjef 3400. Ibsens svoger J.H. Thoresen hadde som sorenskriver i Telemark en gasje på 3800 kroner. I tillegg kom beregnet overskudd av gårdsdrift på 200 kroner og kontorbidrag på 1640 kroner, til sammen 5640 kroner (Norges Statskalender for Aaret 1876, 62; 1877, 13). Slike summer gav ikke nødvendigvis en romslig økonomi. Midt i 1870-årene ble både overlærer Knud Knudsen ved katedralskolen i Kristiania og professor Johan Storm ved universitetet oppført med 4600 kroner i årsinntekt. For den nøysomme ungkaren Knudsen var det nok til at han personlig kunne dekke en vesentlig del av fordringene da Det norske Theater i Kristiania gikk konkurs i 1862, til at han kunne finansiere sine bokutgivelser, til at han kunne støtte en rekke studerende ungdommer og andre trengende og i tillegg etterlate seg en betydelig formue. For familiemannen Storm derimot var samme sum opphav til økonomiske bekymringer (E.B. Johnsen 2006, 315–16).

Mer nærliggende er det likevel å sammenligne med tyske forhold. Midt i 1860-årene trengte en liten borgerlig husholdning ca. 1200 thaler (3200 kroner) årlig for å leve behagelig (Wittmann 1982, 168). Professorlønninger varierte mellom 700 og 2000–3000 thaler (fra 1867 kroner til 5333–8000 kroner) (Wehler 1987–2008, b. 3, 425). Professorer var materielt trygge, men levde ikke overdådig. De tilhørte likevel klart det øverste inntektssjikt. I 1877 tjente for eksempel en bokholder 460 thaler (1225 kroner) i året. En bokhandlerbetjent hos T. Ackermann i München tjente 960–1560 mark (855–1390 kroner) årlig, avhengig av arbeidsoppgavene (Meiner 1965, 15). I 1875 ble bare 5 % av befolkningen i Preussen lignet for en inntekt på mer enn 1000 thaler (2667 kroner) (Wittmann 1982, 205–06).

Georg Brandes bodde 1877–83 i Berlin. Han var flere ganger desperat bekymret for sin økonomi, men måtte også innrømme en gang at «Jeg fortjener uten vanskelighed hva jeg behøver». Hans biograf mener at Brandes alt i alt hadde forholdsvis gode inntekter, at hans problemer i første rekke skyldtes at han bodde i et strøk med nyrike, og at han, helt i motsetning til Ibsen, prøvde å holde tritt med kravene til selskapelig representasjon i en krets som omfattet millionærer. 1879 var et gjennomsnittlig år for Brandes i denne perioden, og da tjente han litt over 6000 kroner (J. Knudsen 1988, 95–102). Det er bare vel en tredjedel av Ibsens inntekt samme år.

I brev til H. Lassen 21. februar 1876 opplyser Ibsen at Paul Lindau tjente 15 000 thaler (40 000 kroner) på sitt stykke Ein Erfolg på bare ett år. Dette synes å indikere at Ibsen var dårligere stilt enn tyske forfattere han kunne sammenligne seg med. Et brev fra Jonas Lie, som også omtaler Lindau, peker imidlertid i en annen retning, både når det gjelder forfatternes økonomi spesielt og deres status mer alment. 11. juni 1879 skrev Lie fra Stuttgart til lærerinnen Olivia Hansen i Kristiania at tyskernes

Tyske forfatteres økonomi og samfunssposisjon er nærmere behandlet nedenfor under Litteratur, kultur og politikk i Tyskland, og fremstillingen der bekrefter langt på vei Lies inntrykk.