Henrik Ibsens skrifter

Ibsen-familien hadde på det tidspunktet flyttet nordover til den protestantiske delen av Europa av hensyn til Sigurds utdannelse. I 1868 begav de seg nordover uten en helt klar oppfatning av hvor de skulle slå seg ned. Det endte med at de stanset i Dresden for vinteren, og de skulle komme til å bli boende der til 13. april 1875, da de flyttet til München.

Dresden var hovedstaden i kongedømmet Sachsen. Den lå i et tett befolket og industrialisert område og opplevde sterk vekst på 1800-tallet, fra 64 000 innbyggere i 1830 til 177 000 i 1870 (Dresden 2002, 134–68). I 1866 var Sachsen Østerrikes fremste nordtyske allierte i krigen med Preussen, og Dresden var deretter besatt av prøysserne til mai 1869. Kongedømmet unngikk å bli innlemmet i Preussen, men måtte slutte seg til Det nordtyske forbundet og avgi militær og utenrikspolitisk suverenitet. Etter krigen mot Frankrike var Sachsen fra januar 1871 del av Det tyske riket.

Dresden ble regnet som en av Europas vakreste barokkbyer. Med sin beliggenhet i en dal på begge sider av Elben og sine historiske bygninger og mange kunstsamlinger fremstod byen for J.G. Herder som et «tysk Firenze». Byen trakk til seg pensjonister fra hele Tyskland og tilreisende fra store deler av Europa. Utlendinger kom særlig på grunn av de mange museene og de mange utdanningsinstitusjonene, som var kjent for sin høye standard. En annen forfatter som ventet på sitt europeiske gjennombrudd, Fjodor Dostojevskij (1821–81), bodde der samtidig med Ibsen fra høsten 1869 til sommeren 1871. Dresdens status som kunstsentrum berodde mer på arkitektur, billedkunst og musikk enn på litteratur; i 1840-årene hadde blant andre både Richard Wagner og Robert Schumann bodd i Dresden. Mellom 1848-revolusjonen og rikssamlingen 1870/71 hadde kunstlivet et nokså konservativt preg. Den evangelisk-lutherske kirke preget undervisning, kultur og samfunnsliv nesten like sterkt som pavekirken preget Roma (Dresden 2002, 128, 163–64).

I Dresden hadde Ibsen-familien følgende adresser:

Oktober 1868 – juni 1869: An der Frauenkirche 6. Husene An der Frauenkirche omkranser selve kirken; derfor finnes det flere bilder av dem. Huset Ibsen bodde i, er avbildet blant annet i Ferguson 1996 og Nordeng 2002, 61. Huset lå bare et par hus fra Töpfergasse 13 (i dag Töpferstraße), der Ibsen bodde under sin stipendreise til Dresden i juli 1852. Hele området ble rasert i bombeangrepene 13. og 14. februar 1945, og i dag står et nytt bygg samme sted.

Juni 1869 – juni 1871: Königsbrücker Straße 33, fra 1892/93 Königsbrücker Straße 71. Adressen ligger i Neustadt på den nordlige (høyre) siden av Elben, men ikke mer enn vel to kilometer fra Augustus-Brücke og det gamle sentrum. Det huset som i dag står der nr. 71 stod, har vært ombygget etter 1990, men deler av det kan muligens føres helt tilbake til det Ibsen bodde i (opplyst av Stadtarchiv Dresden 3. august 2006).

Juni 1871 – juli 1872: Dippoldiswalder Gasse (Straße) 7; ødelagt i bombeangrepene i februar 1945. Adressen ligger i Seevorstadt på den sørlige (venstre) siden av Elben, i byens sørlige del. Gaten har skiftet navn til Josephinenstraße og har i dag en helt annen bebyggelse.

Juli 1872 – november 1872: Große Plauensche Straße 9; ødelagt i bombeangrepene i februar 1945. Gaten krysset Dippoldiswalder Gasse, og adressen lå nær den foregående. Gaten er i dag delvis overbygget, og den delen som er igjen, har en helt annen bebyggelse enn på 1800-tallet.

November 1872 – april 1875: Wettiner Straße 22; ødelagt i bombeangrepene i februar 1945. Gaten har senere skiftet navn til Schweriner Straße. Enkelte bygninger fra Ibsens tid er bevart, blant annet et bygg tvers over gaten fra der han bodde. Ellers har gaten fått annen og nyere bebyggelse.

Familiens flyttinger kan neppe karakteriseres som uttrykk for sosial mobilitet, men synes å avspeile stigende borgerlig levestandard. Den første tiden i Dresden skammet Sigurd seg over det fattigslige stellet hjemme, og han ble ertet fordi han gikk i omsydde klær (B. Ibsen 1948, 36–38). Ibsen skriver selv i brev til J. Lie 25. mai 1879 at de den senere tid i Dresden «levede adskillig flottere end før». Familiens andre adresse, i Königsbrücker Straße, lå i en av de nyere bydelene, og de hadde ikke helt den samme status som det historiske senteret på venstre/sørlige side av Elben (Helas 1991, 17). Da familien hadde flyttet til Dippoldiswalder Gasse, skrev Ibsen til Hegel 26. september 1871 at han nå var kommet til «det elegante såkaldte fremmedkvarter». Området er beskrevet som «the most sophisticated district of its day» (Helas 1991, 27; jf. også kommentar til det nevnte brev), men William Bloch, som besøkte Ibsen der sammen med H.C. Andersen, karakteriserer boligen som «tarvelig» (Bloch 1942, 30). De tre siste årene var adressen Wettiner Straße. Det var en gate som hadde vært planlagt siden midten av 1800-tallet for å skape en forbindelse mellom bykjernen og den østlige Friedrichstadt, og som fikk navnet Wettiner Straße i 1863. Prosjektet ble ansett som nødvendig blant annet for å bedre sunnhetstilstanden til den fattige befolkningen i den østlige og fuktige Wilsdruffer Vorstadt. I desember 1870 ble det besluttet å ekspropriere eiendommer. Først i 1873 var gateløpet helt fristilt, og i 1875, da Ibsen-familien flyttet til München, var gaten ferdig utbygget (Richter 1904, 28). Ibsen-familien bodde i den delen av gaten som lå nærmest det gamle bysenteret, like bak lystslottet Zwinger.

Ibsen-familiens liv i Dresden ble i begynnelsen av 1870-årene sterkt preget av den fransk-tyske krig 1870–71. Sigurd ble banket opp på skolen fordi han ikke la skjul på at han holdt med Frankrike, og han ble overøst med skjellsord. I brev til Ibsen 10. september 1870, da han var i København, skriver Susanna: «flere af Lærerne ere ganske fanatiske, saa havde jeg ikke faaet en Støtte i Direktøren maatte han været bleven taget ud af Skolen» (NBO Brevs. 200). Problemene fortsatte i 1871 da Ibsen i ukebladet Im neuen Reich ble angrepet for antityske ytringer i blant annet «Ballonbrev til en svensk dame» (jf. brev til ukjent mottager 23. november 1871 med kommentarer). Angrepet ble gjengitt med tilslutning i Constitutionelle Zeitung i Dresden, som 2. november 1871 skrev: «større forsiktighet og mer tilbakeholdenhet i omgangen med fremmede vil derfor være tilrådelig» (til norsk ved HIS; jf. mer utførlig kommentar til brev til F. Hegel 27. desember 1871).

Tysklands samling førte ellers til en viss tilnærming mellom de konservative og de nasjonalliberale, noe som ble ytterligere fremskyndet av sosialdemokratiets vekst. I 1869 ble det dannet en sosialdemokratisk arbeiderforening i Dresden, og i august 1871 var byen sete for den andre partidag i Det sosialdemokratiske tyske arbeiderparti (SDAP). Dårlige lønnsvilkår og det faktum at omtrent halve bybefolkningen levde på eller under et eksistensminimum, ledet på samme tid til dannelse av de første fagforeninger. I 1874 var Dresdner Arbeiterbildungsverein med 895 medlemmer blant de største i riket. Ved riksdagsvalget samme år oppnådde sosialdemokratene en betydelig stemmeandel, og i 1877 slo August Bebel, en av det tyske sosialdemokratis grunnleggere, den nasjonalliberale kandidaten i Dresden-Altstadt og ble en av tolv sosialdemokrater i den tyske Riksdagen (Dresden 2002, 172; Richter 1904, 13–16). Det er få kommentarer til samtidens tyske politikk i Ibsens brev, men skal vi tro G. Brandes, delte Ibsen i 1874 de dannedes dype bekymring over arbeiderbevegelsens vekst (jf. kommentar til brev til F. Hegel 27. juni 1874).

I det nevnte brevet til J. Lie skriver Ibsen at det både var lettere å komme i kontakt med folk, og at det offentlige liv var mer interessant i München enn i Dresden. Det ser ut til at nordmenn lenge utgjorde den viktigste omgangskretsen i Dresden (jf. kommentar til brev til F. Hegel 22. desember 1868), og sannsynligvis var det først og fremst Susanna som etablerte kontaktnettet, også til litterære formidlere i denne perioden, som for eksempel Edith Pradez (jf. kommentar til brev til Susanna Ibsen 13. november 1874). En lengre periode bodde dessuten Susannas søster Marie Thoresen hos dem, og da Camilla Collett besøkte Ibsen-familien i 1872, fant hun større gehør for sine kvinnepolitiske synspunkter hos Susanna og Marie enn hos Henrik Ibsen (E. Steen 1954, 155). Susanna identifiserte seg likevel helt med rollen som dikterens hustru. 16. juli 1873 skrev hun til sin bror J.H. Thoresen:

Teateret i Dresden hadde i denne perioden ikke lenger den dynamikken som rivaliseringen mellom Emil Devrient og Bogumil Dawison tidligere hadde gitt det. Det ble imidlertid etablert flere nye institusjoner og spillelokaliteter i 1870-årene. Etter at teater- og operabygget brant i september 1869, og frem til nytt bygg stod ferdig i 1878 (jf. nedenfor, under Teaterforhold), ble skuespill og opera oppført i et midlertidig bygg, den såkalte «Bretterbude» med 1800 sitteplasser. Det første teater reist av borgerne i Dresden ble åpnet i Neustadt i 1873. Til ære for kronprinsen fikk det navnet Albert-Theater. Det ble forpaktet av den kongelige generaldireksjonen og ble dermed ingen konkurrent til hoffteateret. Her ble det spilt fire ganger i uken, 386 forestillinger i 1873 og 651 i 1874. I 1872 ble det dessuten åpnet et rent privatteater, først med navnet Herminiatheater, fra 1873 under navnet Residenztheater. Teateret hadde et lettere repertoar av lystspill o.l., men det ble samtidig det fremste gjestespillteateret i Dresden og det som først åpnet seg for nye tendenser. Meininger-ensemblet spilte der i en årrekke, og det var her Ibsens senere samtidsstykker først kom opp. I 1876 ble han første gang satt opp i Dresden da Hoftheater hadde Nordische Heerfahrt på plakaten (Kummer 1938, 220–21; NBO RB 1870; Richter 1904, 180–81).

Det er uklart hvor mye teater Ibsen etter hvert så i Dresden. Han kommenterer det omtrent bare i et brev til Hegel 31. oktober 1868, og der mener han at nivået lå tilbake for København. På den annen side oppfordrer han i flere brev skuespilleren A.H. Isachsen til å ta en studietur til Tyskland (16. mai 1869, 16. desember 1872). Om kontakten med teateret var sparsom, synes han de senere årene til gjengjeld å ha vært en regelmessig deltager på møtene i Literarischer Verein zu Dresden. Foreningen ble formelt stiftet i 1863. Den var «en hyggelig sammenslutning av litterært eller kunstnerisk dannede menn», og dens formål var «å fremme litteratur, kunst og vitenskap». Utgangspunktet for foreningen hadde vært sammenkomster av forfattere, men foreningen ble også åpnet for andre litterært interesserte og dannede, fortrinnsvis jurister, leger, lærere, geistlige, offiserer og kjøpmenn. Den fikk på den måten en dobbel karakter, dels som forfatterforening, dels som litterært selskap. I den første egenskapen engasjerte foreningen seg for eksempel i 1864 sterkt mot forslaget om å omgjøre Schillerstiftung til et tysk akademi som skulle dele ut æresbelønninger til betydelige forfattere i stedet for å gi hjelp til dem som trengte økonomisk støtte (jf. nedenfor, under Støtteordninger). Foreningen tok også flere ganger opp spørsmålet om forfatteres og kunstneres rett til sine verker og var i juni 1868 vertskap for kongressen til den alltyske forfatterforening. Hovedvekten kom likevel til å ligge på den andre funksjonen med vekt på litterær resepsjon. Dette skjedde i form av foredrag på de ukentlige møtene, i all hovedsak ved foreningens egne medlemmer. Foreningen gjorde seg også gjeldende i offentlige sammenhenger, blant annet gjennom foredrag og deltagelse i feiringen av dikterjubileer. Medlemstallet vokste jevnt, i 1868 var det 135, i 1875 186 (Mahrenholz 1889, 3–21; Wülfing, Bruns & Parr 1998, 269–77; Zimmermann & Zschalig 1913, 1–38, 84).

Det er ikke kjent når og hvordan Ibsen ble introdusert i foreningen. Han nevner den første gang i brev til G. Brandes 23. juli 1872. Fra sitt første møte med Ibsen i Dresden i juli 1871 nevner ikke Brandes foreningen. Om sitt neste opphold der i september 1872 skriver han derimot:

Sannsynligvis hadde ikke Ibsen kontakt med foreningen før 1872. Under krigen 1870–71 var den preget av patriotiske aktiviteter – foredrag med gjendrivelser av «løgnene» i den napoleonske historieskrivning, opplesninger av patriotiske dikt o.l., noe som må ha gjort deltagelse lite aktuelt fra begge sider. Fra 1872 ble programmet igjen utvidet og bredt sammensatt (Zimmermann & Zschalig 1913, 31–34). Ibsen er registrert som medlem av foreningen i årene 1873–75 (jf. Zimmermann & Zschalig 1913), men ingenting er kjent om hvordan han ble det, eller om hans aktiviteter der.

Om Ibsen hadde noe forhold til litteratur- og kunsthistorikeren Hermann Hettner (1821–82), er uklart (jf. nedenfor, under Ibsen mellom Tyskland og Skandinavia og Teaterforhold). L. Dietrichson skriver at han var meget forundret over å oppdage at Ibsen, da han besøkte ham høsten 1872, ikke kjente Hettner. Det var Ibsen som hadde gjort Dietrichson oppmerksom på Hettners Das moderne Drama (jf. HIS 1k, 355–57). Dietrichson kjente Hettner, og han fikk greie på at Hettner kjente til Ibsen. Dietrichson hadde imidlertid for kort tid til rådighet til å kunne arrangere en sammenkomst mellom dem (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 354). I en artikkel fra 1906 om Ibsens opphold i Dresden heter det at «Dikteren kom i Dresden ofte i professor Hettners og Wolf Graf Baudissins hus» (Schumann 1906; til norsk ved HIS). Men da Ibsen i 1876 utgav Nordische Heerfahrt, var ikke Hettner på den lange listen over mottagere som Ibsen sendte et frieksemplar til, og som viser hans litterære kontaktnett på denne tiden (jf. kommentar til brev til T. Ackermann 25. mars 1876). Ifølge G. Brandes levde også Hettner et ensomt og stille familieliv i Dresden, «uden noget Forhold til det offentlige Liv» (Brandes 1905–08, b. 2, 113).

Ibsen tok visstnok aldri ordet under møtene i Literarischer Verein (Zimmermann & Zschalig 1913, 59–60), og sannsynligvis forlot han i 1875 Dresden nesten like ubemerket som Dostojevskij hadde forlatt byen i 1871. Det tok også lang tid før Ibsens medlemskap i den litterære foreningen ble oppfattet som en ærefull episode. I den første foreningshistorikken fra 1889 er Ibsen overhodet ikke nevnt (Mahrenholtz 1889). I 1903 ble han imidlertid etter forslag fra Heinrich Zschalig gjort til æresmedlem, «den banebrytende scenedikter og tenker, som foreningen i mange år kunne telle blant sine». Da Ibsen døde tre år senere, ble det besluttet å plassere en minnetavle på huset i Wettiner Straße 22. Den kom opp på åttiårsdagen 20. mars 1908 med innskriften: «In diesem Hause vollendete Henrik Ibsen 1873 Kaiser und Galiläer. 20. III. 1908. Literarischer Verein» (Zimmermann & Zschalig 1913, 57, 62). Tavlen overlevde krigen og var i 2006 med i en liten Ibsen-utstilling i Stadtarchiv Dresden.