Henrik Ibsens skrifter

Stortingsmann 1845–91. En av de fremste bondepolitikerne på Stortinget: sparepolitiker, demokrat, republikaner og tilhenger av britisk parlamentarisme og partivesen. Fra 1862 medlem av gasje- og pensjonskomiteen. Grunnla midt i 1860-årene bondevennbevegelsen, en politisk organisasjon med lokalavdelinger over det meste av landet. Var 1869 med på å sikre flertall for innføring av årlige storting, en reform han av sparehensyn tidligere hadde vært imot, men som han nå så som en mulighet til å styrke opposisjonen mot regjeringen. Var motstander av statlig teaterstøtte og diktergasjer og talte 1866 mot diktergasje til Ibsen. Gikk 1872, etter tidligere motstand, inn for statsrådssaken, grunnlovsendringen som skulle åpne statsrådenes adgang til Stortinget (jf. under F. Stang), og var med på å sikre at den fikk det nødvendige flertall ved tre påfølgende storting (1872, 1874, 1877). Etter 1873 gikk bondevennbevegelsen i dvale, og Jaabæk ble kontroversiell også blant sine egne tilhengere, særlig på grunn av republikanske og prestekritiske utspill. Mest oppsikt vakte striden med prestene i 1872, da han ble angrepet av bl.a. J. Riddervold og ble nektet å stå som fadder i sitt hjemsogn fordi han ikke var «uberyktet». Da Riddervold 1872 utgav sine artikler «Jaabæks Angreb paa Kristendommen», anla Jaabæk injuriesak som han vant i Kristiania byrett 1875, men tapte i Høyesterett 1876, da han også ble idømt saksomkostninger. Dommen ble oppfattet som politisk motivert, og Verdens Gang organiserte en landsomfattende innsamling for Jaabæk (NBL; NBL 2. utg.).