Henrik Ibsens skrifter

1838 doktorgrad i Berlin. 1839 habilitasjon i tysk språk og litteratur i Breslau. Gav opp en akademisk karriere og flyttet 1847 til Dresden, der han hadde omgang med bl.a. Ludwig Tieck, E. Devrient, B. Auerbach, A. Ruge, grev Baudissin og R. Wagner, deretter til Leipzig. Fikk sitt gjennombrudd som forfatter med det borgerlig-liberale teaterstykket Die Valentine (1847). Etter 1848-revolusjonen antiradikal og tilhenger av en nordtysk, konstitusjonell stat under prøyssisk ledelse. 1852 utnevnt til hoffråd av hertug Ernst 2. von Sachsen-Coburg und Gotha. Var 1848–61 og 1867–70 medutgiver av tidsskriftet Die Grenzboten, et av de mest innflytelserike organer for den borgerlig-nasjonale, nordtyske liberalisme og den nye litterære realisme (med Julian Schmidt som hovedansvarlig for den litterære del). 1866 deputert for det nasjonalliberale parti i den konstituerende nordtyske riksdag. 1870/71 ledsager i hovedkvarteret til kronprinsen av Preussen under den fransk-tyske krig. 1871–73 medutgiver av tidsskriftet Im neuen Reich. Skrev bl.a. lystspillet Die Journalisten (1853) fra moderne pressemiljø (satt opp på Christiania Theater 1860; Anker 1956a), Graf Waldemar (1858, oversatt av Susanna Ibsen og satt opp på Kristiania Norske Theater 1861; Anker 1956e), romanen Soll und Haben (1854–58, 3 b.) fra kjøpmannsmiljø, Die Technik des Dramas (1863) og det kulturhistoriske Die Bilder aus der deutschen Vergangenheit (1859–67, 5 b.). I romansyklusen Die Ahnen (1873–81, 6 b.) forsøkte han å gi en omfattende fremstilling av det tyske folks historie, i form av en familiehistorie, fra de eldste germanske tider til 1848-revolusjonen (NDB).