Henrik Ibsens skrifter

Med unntak av de tilfeller som omfattes av HIS’ standardisering ved sceneanvisninger (se Tekstkritiske bemerkninger nedenfor), opplyses det om internvariasjonen i de tekstkritiske notene.

Nr. 1, det mest feilfrie, er brukt som hovedeksemplar og er grunnlag for beskrivelsen i det følgende.

Boken er beskåret, forsynt med gullsnitt og bundet inn med forsatsblad og dobbelt flyblad, men uten omslagsblad. Fremre og bakre flyblad er limt sammen med respektive forsatsblad. Innbindingen er håndverksmessig utført i halvbind med rygg og hjørner i mørkt brunt skinn, adskilt fra permen med gullstriper. Permen er overtrukket med mørkeblått strukturert papir. Bindet har gullpreg, og ryggen er dekorert med horisontale rette og ornamenterte streker. På øvre halvdel står teksten «Hær- / mændene / paa / Helgeland.» Midt på forsiden av permen står Universitetsbiblioteket i Oslos stempel. Eksemplaret har tilhørt Christian Holst (for omtale av ham, se HIS 12k, 749). På det fremre flybladets rectoside har Ibsen skrevet følgende dedikasjon: «Til / Hr: Universitetssecretær, Kammerherre, Ridder / Chr: Holst / med Høiagtelse / ærbødigst / fra / Forfatteren.» Forsatsbladene er glanset, flybladene er av en enklere kvalitet enn bokblokkens velinVelin er et tykt, hardt limt, matt papir uten bunn- og kjedelinjer eller struktur. Velin ble regnet som særlig fint, og ble gjerne brukt i bøker som skulle gis til viktige forbindelser eller høytstående personer..

De fleste eksemplarene av Hærmændene paa Helgeland 1858 ble gitt som tillegg til Illustreret Nyhedsblad nr. 17, 25. april 1858. Noen eksemplarer ble også solgt i bokhandelen. Thuesen (1960, 128) mener at det dreier seg om 500 eksemplarer av det totale opplag på 2200. Ibsen selv mener det samme i brev til Emil Stang 9. juni 1873, ettersom han hadde fått oppgitt et abonnenttall på 1700. Noen få av disse eksemplarene ble trykt på velin, blant dem HIS’ ekspl. 1, som dessuten mangler omslag. I de eksemplarer hvor omslaget er bevart, er det observert tre farvevarianter: grønt og blått i tilleggseksemplarene, gult i bokhandelutgaven (Schiötz & Ringstrøm 1990, 87). De eksemplarene som fulgte med Illustreret Nyhedsblad, har på foromslaget (i tillegg til tittelen) og på s. [116] følgende tekst: «(Tillægshefte til ‹Illustreret Nyhedsblad›, / første Halvaar 1858.)» Denne teksten mangler på bokhandel- og velin-eksemplarenes foromslag og på disse eksemplarenes s. [116].

Boken består av åtte ark falset i oktavformat (8 blad, 16 sider pr. ark), ca. 137 × 194 mm.Målene gjelder bokens blad, bredde × høyde. Arksignaturene 2–7 (uten tekst) finnes på s. 17, 33, 49, 65, 81 og 97. På s. 113 mangler arksignatur 8. Det siste arket har to blad, og bokens omfang er på 116 sider. Pagineringen er med arabiske tall, inkluderer tittel s. [1], blank s. [2], mellomtittel s. [3], rolleliste s. [4], første akts begynnelse s. [5] og går fra s. 6 til 115. På s. [40] og [96] begynner nye akter, og pagineringen er her utelatt.

Teksten i Hærmændene paa Helgeland 1858 er satt i fraktur. Tittelen og akt- og sceneoverskrifter er midtstilte, rollelisten er venstrestilt. Tittelen på tittel- og mellomtittelbladene, rollenavn i rollelisten og akt- og sceneoverskrifter er satt i et fett snitt. Rollenavn ellers er sperret (ikke konsekvent). Sperring benyttes for øvrig til utheving. Rollenavn er satt i en større grad enn replikktekst, som er satt i en større grad enn rollelisten og sceneanvisninger først i aktene. En mindre grad er benyttet for sceneanvisninger ellers. Sceneanvisninger etter rollenavn og i og etter replikk har parenteser. Rollenavn som står alene, er midtstilt, likeledes er hele linjen midtstilt der rollenavn etterfølges av sceneanvisning. Skillestrek er plassert etter rollelistens overskrift og etter aktoverskrifter. Dessuten står en ornamentert finalstrek ved hver akts slutt. Sidetall er plassert i overmarg med korte streker på hver side. På tittelsiden og mellomtittelen er det brukt en dobbel ramme med ornament, rundt teksten en enkel ramme med ornament i hjørnene.

Trykkvaliteten er jevnt god, men det er noen forekomster av typeskader (f.eks. manglende tegn eller deler av tegn), flere forekomster av svakt trykk, noen satsforskyvninger og noen typografiske feil (f.eks. fett snitt ved komma og gal skriftgrad enkelte steder). Slike mangler og feil er i HIS’ hovedtekst rettet stilltiende.

Papiret er svakt gulnet i kantene og har enkelte bruksspor (fingermerker). Permen er noe slitt, ryggen er halvt løsnet fra permen, og øverste del av ryggen mangler. For øvrig er eksemplaret i god stand.

Tekstutviklingen fra det første kjente manuskript (1, NBO Ms.4° 924) til førstetrykket lar seg ikke bestemme helt entydig, men det er en del holdepunkter for en antatt kronologi. Manuskript 1 er høyst sannsynlig eldst, men er en renskrift, og utelukker derfor ikke at det har eksistert tidligere manuskripter. Manuskript 1 er enten det som Ibsen sendte til Christiania Theater høsten 1857, eller – mer sannsynlig – et forelegg for dette.

Manuskriptet som ble sendt til teateret, ble ifølge Ibsen returnert til ham etter at det var blitt refusert. Ibsen skriver dette i et åpent brev med tittelen «Til oplysning om attentatet paa min literaire Eiendom» i det danske Dagbladet 20. oktober 1871. I brevet skriver Ibsen også at han «Strax efter Nyaar 1858» leverte skuespillet til Christiania Theater. Det er sannsynlig at Ibsen husker feil med hensyn til årstallet, eventuelt blander han sammen dette manuskriptet med den avskriften (manuskript 2) som ble sendt til Det kongelige Theater 8. februar 1858 (jf. Oppførelse). At Ibsens egen datering er en feiltagelse, sannsynliggjøres av at han i 1858, altså nærmere begivenhetene i tid, skriver følgende i artikkelen «Et Træk af Christiania danske Theaters Bestyrelse», datert 9. mars 1858 og publisert i Aftenbladet nr. 58: «Efterat jeg i forrige Aars Høst havde fuldført et nyt Skuespil, betitlet ‹Hærmændene paa Helgeland›, indleverede jeg det i Manuscript til Direktionen for Christiania Theater med Forespørgsel om, hvorvidt Stykket dersteds kunde blive opført» (Ibsen 1858). Dette kan forstås dithen at han sendte et manuskript til Christiania Theater før årsskiftet 1857/58. Denne konklusjonen støttes av en notis i Illustreret Nyhedsblad nr. 13, 28. mars 1858, der det heter: «I forrige Aar indleverede Henr. Ibsen til det danske Theater hersteds et originalt fireakters Drama, der ogsaa blev antaget til Opførelse» (Anonym 1858f).

De egenhendige endringene i manuskript 1 fører som hovedregel til at manuskriptet bringes i samsvar med teksten i KBK NKS 3119, 4° (manuskript 2) og førstetrykket. Men manuskript 2 er ikke en avskrift av 1; manuskript 2 har for mange andre endringer og sterkt avvikende tekststeder til at skriveren kan ha stått bak dem. Ibsen har heller ikke rettet manuskript 1 etter den trykte teksten, til det er samsvaret for sporadisk. Mer sannsynlig er det derfor at rettelsene i manuskript 1 representerer et stadium mellom dette og et forelegg for manuskript 2 og førstetrykket. Likhetene mellom disse to tyder på at de har som felles forelegg et tapt manuskript, trolig trykkmanuskriptet, skrevet med manuskript 1 med dets endringer for hånden. Dette forelegget kan være det som ble sendt Christiania Theater, i alle fall om vi skal gå ut fra at det returnerte manuskriptet tjente som trykkmanuskript – en nærliggende tolkning av Ibsens utsagn i 1871. Det kan imidlertid ikke helt utelukkes at det manuskript Ibsen fikk i retur, var manuskript 1. Deretter kan han ha foretatt de senere endringene i manuskriptet og benyttet dette under arbeidet med det tapte (trykk)manuskriptet. (Eventuelt er endringene, eller noen av dem, kommet til under arbeidet med oppsetningen på Kristiania Norske Theater.)

Teksten i manuskript 2 er endret på en slik måte at det ikke er sannsynlig at andre enn forfatteren selv har vært ansvarlig, noe som støtter antagelsen av et tapt (trykk)manuskript. Noen eksempler viser dette. Manuskript 1: «Nu, des lettere kan Gunnar lempe sig uden at holdes for feig.» Manuskript 2 og førstetrykket: «Nu ja, lettere kan Gunnar da lempe sig uden at kaldes ræd» (se HIS 3, s. 369 l. 23). Andre forskjeller tyder på det samme, for eksempel følgende sceneanvisning: Manuskript 1: «(tankefuld)»; manuskript 2 og førstetrykket: «(med stille Hovedrysten)» (se HIS 3, s. 430 l. 2). Det er også tilfeller av tekst som mangler i 2, men som finnes i både 1 og førstetrykket, for eksempel Hjørdis’ replikk «der Sværdene lyne» (se HIS 3, s. 435 l. 22).

Førstetrykket og manuskript 2 er altså nokså like, men skiller seg fra hverandre på en del punkter. Forskjellene gjelder stort sett ortografi og tegnsetting, men også ordvalg. For eksempel har manuskript 2 «forbittret» der førstetrykket (og alle andre kilder) har «fortrædelig» (se HIS 3, s. 378 l. 5). Gjennomgående har manuskript 2 (og 1) færre sceneanvisninger enn førstetrykket, og i begge manuskriptene er tall skrevet med sifre, mens førstetrykket har bokstaver. En del av ulikhetene mellom 2 og førstetrykket kan nok tilskrives avskriveren, og det reduserte antall sceneanvisninger kan være resultat av avtale med setter. Setteren kan også (ev. egenrådig) ha redusert antall tankestreker og gjennomført kommateringen i tråd med korrekt grammatikk (komma før leddsetning mangler oftere i begge manuskripter enn i førstetrykket). Men det er samlet sett så mange spor etter en bevisst hånd at det virker rimelig å anta at det tapte trykkmanuskriptet, om det har tjent som forelegg for manuskript 2, er blitt bearbeidet etter at skriveren hadde fullført avskriften (2) og denne var sendt til København. I tillegg til de nevnte ulikhetene kan det nevnes at flertallsbøyningen av verb oftere er i tråd med gjeldende dansk norm i førstetrykket enn i manuskript 2, som noen eksempler viser. Førstetrykket: «saa tilsige I mig Fred iblandt jer»; «Der komme veifarende Mænd nordefter»; «Nu fare de Alle». Manuskript 2: «saa tilsiger I mig Fred iblandt jer»; «Der kommer veifarende Mænd nordefter»; «Nu farer de Alle». Dette kan være utgiverens endringer, men at han har foretatt alle de endringene som utgjør forskjellen mellom 2 og førstetrykket, er altså ikke sannsynlig; da måtte han ha tatt seg svært mange friheter. (Jf. også Manuskriptbeskrivelse.)

Under forberedelsen av annen utgave gikk Ibsen og sønnen Sigurd gjennom førstetrykket og foretok en del endringer, mest av ortografisk art (små forbokstaver i substantiv og i første bokstav i vers; aa › å; æ › e, f.eks. «flætte» › «flette»). Det rettede eksemplaret er bevart (NBO Ms.8° 1926, jf. Manuskriptbeskrivelse). En viktig endring i tegnsettingen er de mange tilfellene der komma mellom hovedsetninger er endret til semikolon i annen utgave. Videre ble sceneinndelingene fjernet og noen av de innledende sceneanvisningene skrevet om som et resultat av det, for eksempel nevnes ikke i annen utgave de opptredende personene ved scenens begynnelse. I stedet for Akt brukes handling.

De senere utgavene skiller seg minimalt fra annen utgave, men tredje utgave ble, som HU påpeker, ytterligere rettet, særlig med henblikk på kommatering. Preteritumsendelsen -ede er i tredje utgave endret til -ed (HU 4, 100).

I tillegg til HIS’ hovedtekst finnes en diplomatarisk og søkbar gjengivelse samt en fotografisk faksimile av grunnteksten i den elektroniske delen av HIS. I den elektroniske utgaven gjengis også de øvrige tekstkildene diplomatarisk (og for manuskriptene: med faksimile), med mulighet for søk og sammenligning med grunnteksten, samt en metrisk analyse av de versifiserte partiene i teksten.

Ordvalg, ortografi og grammatikk i grunnteksten er, som offisiell norsk i samtiden, i tråd med danske normer, men med flere innslag av imitert sagastil, både i syntaks og ordvalg, for eksempel «Vidt foer jeg i Viking». Også allitterasjoner og billedbruk er eksempler på sagastil, for eksempel «sent vil vor Hærfærd glemmes». Språkformen er ellers som i de øvrige av Ibsens tidligere stykker, men Ibsen følger ikke den danske normen strengt. Ibsen har redusert, men ikke forlatt dobbeltskrivning av vokal for å markere vokallengde («det veed jeg»), likeledes understøttende, stum, e for å markere lang vokal i trykksterke enstavelsesord («groer»). Ibsen vakler noe i bruken av flertallsform av verb, for eksempel «hvor ere de at finde», men «Nu farer de Alle ud». Vi finner også eksempler på norvagismer, for eksempel «Gutten». At disse forholdene ikke bare skyldes tilfeldigheter, men kanskje også en tilpasning til samtidig usus (og muligens til Knud Knudsens reformforslag), kan tenkes. Komma mangler flere steder der det normalt skulle stå, for eksempel foran leddsetninger. Jf. for øvrig Ord- og sakkommentarer.

I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramateksten er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert de som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.

Skillestreker er beholdt der de har strukturerende funksjon, for eksempel når de markerer sceneskift og sceneskiftet ikke er markert på annen måte. Skillestreker som bare har karakter av ornament, er ikke gjengitt. Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.

Tekstfeilene i Hærmændene paa Helgeland 1858 gjelder i tillegg til internvariasjonen i hovedsak feilstaving, gal og manglende tegnsetting og minuskel for majuskel og omvendt, samt et par tilfeller hvor hele ord er falt ut. Vakling i ortografi, for eksempel «siig» og «sig» (imperativ av sige) og interpunksjon som avspeiler tidens og Ibsens vekslende praksis, er ikke rettet i HIS. Alle rettelser er anført i det tekstkritiske noteapparatet. En mulig feil som ikke kan rettes entydig, er også anført i noteapparatet.

For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til en redegjørelse i innledningen til Catilina 1850 (HIS 1k, 34–40). Det vises dessuten til de tekstkritiske retningslinjene for HIS i registerbindet.