| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Peer Gynt
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
UTGIVELSE
Fra og med Brand (1866) ble Ibsens bøker utgitt på forlaget Gyldendalske Boghandel i København. Her var Frederik Hegel sjef, og de mange brevene fra Ibsen til ham i 1866, hvor Ibsen i optimistiske vendinger omtaler sine skriveprosjekter, røper at han svært gjerne ville holde kontakten. Forleggeren på sin side hadde etter suksessen med Brand ingen grunn til å nøle med hensyn til det nye dramaet. Trykkeprosessen ble satt i gang umiddelbart. Den 14. november 1867, mindre enn én måned etter at siste del av manuskriptet var ankommet København, var boken trykt og innbundet, og Peer Gynt : et dramatisk Digt kunne legges ut for salg hos bokhandlerne. Brand hadde gjort dikteren berømt i hele Norden, og man hadde store forventninger til hans nye verk. Så godt som hele førsteopplaget på 1250 eksemplarer var forhåndsbestilt, og det ble raskt nødvendig å sette et nytt opplag i produksjon. Det nye opplaget på 2000 eksemplarer var klart allerede 28. november samme år.
I alt kom det 14 utgaver av Peer Gynt i Ibsens levetid. Som oftest var opplagene på 2000 eksemplarer, to ganger var det 1250 og to ganger 1500. I det tredje opplaget, som kom ut 24. september 1874, var Ibsens tekst overført til den nye rettskrivningen som han benyttet i alle sine utgivelser fra 1870 av. I senere utgaver har han ikke gjennomført noen systematisk revisjon av teksten til Peer Gynt, men i brev til Hegel 31. oktober 1876 nevner han at det i fjerde opplag, som nettopp var kommet, hadde «indsneget sig nogle trykfejl», og disse vil han sende en fortegnelse over. Dette kan tyde på at teksten var blitt satt på ny ved nytt opplag. Det går også frem av en opplysning om annet opplag gitt av J.B. Halvorsen i «Bibliografiske oplysninger» til Folkeutgaven i 1898: «Paa 14 Dage blev et nyt Oplag i 2000 Exemplarer sat og trykt» (FU 3, IX).
For de tolv første enkeltutgavene, med i alt 23 500 eksemplarer, mottok Ibsen til sammen 18 744 kroner. En viss forbedring i honorarbetingelsene kan noteres. Mens han for første opplag i 1867 mottok 990 kroner for 1250 eksemplarer, fikk han for annet opplag 1584 kroner for 2000 eksemplarer. For syvende opplag i 1886 fikk han 1815 kroner for det samme antallet, og denne honorarsatsen ble brukt også for de senere opplagene (Tveterås 1950–96, b. 4, 55).
Våren 1880 fikk Ibsen for første gang en henvendelse angående en mulig oversettelse av Peer Gynt. I et brev 19. mai svarte han den interesserte oversetteren, tyskeren Ludwig Passarge, at han var overrasket over at denne anså Peer Gynt skikket til å bli oversatt og utgitt på tysk:
Jeg må tilstå at jeg i al fald nærer store tvivl i så henseende. Blandt samtlige mine bøger anser jeg «Peer Gynt» for den, der mindst egner sig til at forståes udenfor de skandinaviske lande. Jeg beder Dem betænke at de allerfleste af Deres eventuelle tyske læsere ikke besidder Deres egne forudsætninger til at forstå bogen. De selv besidder uden tvivl et meget nøjagtigt kendskab til den norske natur og til det norske folkeliv; De er fortrolig med vor literatur og med vor folkelige tænkemåde; De kender personer og karakterer deroppe. Men er ikke alt dette nødvendigt for at finde nogen smag i dette digt? I dette punkt er det at jeg nærer store betænkeligheder og jeg har ikke villet tilbageholde disse […].
Passarge holdt fast ved sin plan og henvendte seg på ny til dikteren for å få hjelp med et og annet vanskelig ord og helst også forklaring på hentydninger som tyske lesere ikke kunne forventes å forstå. Bortsett fra en kommentar til ordet «pusselanker», som han forklarer som «små trippende børnebén eller børnefødder» (jf. kommentar til ), avslår Ibsen i brev av 16. juni 1880 høflig, men bestemt å bidra med forklaringer eller redegjørelse for verkets bakgrunn. Peer Gynt : ein dramatisches Gedicht kom ut på forlaget Schlicke i Leipzig i 1881, jf. Oversettelser i Ibsens levetid.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
I 1867 ble det ikke lenge å vente før responsen meldte seg. Den første som ytret seg offentlig om Peer Gynt, var Bjørnson. Han oppholdt seg i København, og allerede dagen etter at boken var kommet ut, hadde han sin anmeldelse klar og sendte den til Norsk Folkeblad, der den stod på trykk 23. november 1867. Bjørnson mener at Ibsens dikteriske evne utfolder seg best innen satirisk komedie eller lystspill, noe man kan få bekreftet i det verket som nå foreligger:
Per Gynt er en Satire paa norsk Egenkjerlighed, Trangbrystighed, Selvgodhed, og saadan udført, at jeg ikke alene har Gang paa Gang maattet stormle, ja ret storhauke, men har i mit Sind (som nu her offentligen) maattet takke den, som har gjort dette (Bjørnson 1867).
Anmelderen kunne ha ønsket seg et mer sammenfattet og avrundet dikt, og han synes at fem akters egoisme på 259 sider unektelig er for langt. Språket finner han «bredt, saftigt, undertiden voldsomt; men ogsaa plettet af unødig Uhøviskhed, ligesom selve Forestillingerne, der vel ere yre, kaade, stærke, saa det er en Fryd, men ogsaa kunne være ækle; man ved undertiden ikke, om man kan lade Alle læse Bogen» (Bjørnson 1867). Likevel er dette en meget viktig bok: «den indeslutter i sine Enkeltheder som i sin Helhed et saa stort og modigt Ord ind i hele vort Røre, som vi aldrig tilforn have faaet.» Slutten er uklar, synes Bjørnson, men det hindrer ikke at dette er diktning som rammer vårt folks egoisme, spesielt ved at vi ikke har villet dele andres (dvs. det danske folkets) fare. Nordmennene har villet «være sig selv nok».
Den første danske anmeldelsen av verket var skrevet av Clemens Petersen og ble offentliggjort i København-avisen Fædrelandet 30. november 1867. Petersen opererer med visse krav til kunsten, hvorav det viktigste er at kunsten skal fremstille idealet. Dette manglet i Brand, og det viser seg å mangle også i Peer Gynt. Likevel vil ikke kritikeren belaste Peer Gynt like mye som Brand på dette punktet: «Der er mere Lune, mere virkelig Aandsfrihed, og mindre Voldsomhed, mindre Anstrengthed i dette Digt end i ‹Brand›. Det har ligget naturligere i Digterens Sind og gjør et friskere, jevnere og derved mere poetisk Indtryk» (Petersen 1867). Noe av det som gjør at idealet svekkes, er handlingsutviklingens mangel på streng følgeriktighet. Dette er i Petersens øyne særlig tydelig i fjerde akt. Den «falder ganske udenfor Digtets egenlige Tankegang og Stemning; det er et Indfald, der uden videre er kastet ind i Udviklingen, og som kun ved halv forpinte og ofte helt virkningsløse Hentydninger er sat i Forbindelse med det Foregaaende og det Følgende». Ellers pekes det på at dikteren har en hang til å oppløse personene i abstrakte forhold, noe som ikke bidrar til en poetisk virkning. Som eksempel trekker han frem den fremmede passasjeren, som har til oppgave å vekke alvoret i hovedpersonen:
Dette opløser Hr. Ibsen saa i et Forhold: den blege Passager, der svømmer ved Peer Gynts Side, er nemlig Angsten, og Samtalen mellem dem klarer hans Forhold til denne nye Factor, til Angsten, og klarer det godt; men Opgaven var, uden denne Opløsning at give det Hele i et plastisk Udtryk, der viste Skikkelsen ganske gjennemsigtig, thi kun dette er at gjengive Virkelighedens Liv; det Andet er blot at tydeliggjøre dens Love (Petersen 1867).
Petersen baserer sin dom på en estetikk som krever at skikkelsene skal appellere til fantasien og ikke bare til forstanden. Allegoriske virkemidler, som tidligere generasjoner svermet for, har ingen fremtid, mener han. Det blir lett tomme gåter når diktet kombinerer Dovregubben og Memnonstøtten, eller når Bøjgen identifiseres med sfinksen. Slikt er mer refleksjon enn poesi.
Bjørnson og Petersen var raskt ute med sine vurderinger, og andre fulgte. Den unge kritikeren Georg Brandes hadde i 1867 skrevet ferdig en artikkel om Ibsens diktning til og med Brand, og det var opplagt at han måtte skrive om Peer Gynt også. Brandes kom til å uttale seg om dette diktet ved flere anledninger, og hans beundring vokste, men i den opprinnelige anmeldelsen 16. desember 1867 hadde han i likhet med Clemens Petersen en hel del innvendinger. Han roser Ibsens versifikasjonstalent og hans herredømme over språket, men han har mindre sans for moralismen som gjennomsyrer verket: «Digteren har anden Bestemmelse end den at være Menneskenaturens Æreskjænder» (Brandes 1867). Egentlig ligger Brandes’ syn overraskende nær Clemens Petersens. Det gjelder både påstanden om manglende idealer og især kritikken av fjerde akt:
Kun 4de Akt er reent at opgive; den staaer udenfor Sammenhængen med det Tidligere og Senere, er uvittig i sin Satire og raa i sin Ironi, fuldstændig uforstaaelig i sine sidste Partier. Men i alle de øvrige Akter er der saa til Gjengjæld en Rigdom af Poesi og en Tankedybde, som maaskee ikke overtræffes i noget af Ibsens tidligere Værker (Brandes 1867).
Det er tydelig at Brandes liksom Petersen reagerer på abstrakte elementer som lett antar allegorisk eller symbolsk karakter. De to kritikerne ser ut til å være enige om at allegori og poesi er uforenlige størrelser. Poesi og tankedybde hører derimot sammen, og skal helst åpenbares i fantasifull fremstilling av det konkrete livet. Brandes er meget positiv til åpningsakten: «Den første Handling er en smuk, levende og fængslende Exposition; den er heelt fri for det halvsymbolske Spøgeri, hvorunder Bogen senere sukker». Og når han kommer til det «halvsymbolske», er han i tvil om hvordan det skal vurderes – det er som om hans estetiske dogmer og hans lesning av verket trekker i hver sin retning. Om femte akt skriver han blant annet at den har
stænkviis udmærket dybe og smukke Partier, som Scenen, hvor Peer Gynt skaller Løget op, den, hvor Stemmerne omkring ham minde ham om, hvad han skulde have gjort, men i sin Usselhed har forsømt, Indfaldet med det negative fotografiske Billede, Knappestøberen o.fl., men her har dog Allegorien i den Grad taget Magten fra Poesien, at selv det Ypperlige har ondt ved at gjøre sig gjældende midt i alt det Uklare og Uanskuelige (Brandes 1867).
Samtidens mottagelse av det dramatiske diktet Peer Gynt kan tyde på at en del representative kritikere stod til dels usikre og nølende til denne typen diktning. Den estetiske dannelsen som preget især ledende danske kritikere på 1860-tallet, var i liten grad tilpasset den skrivemåten Ibsen nå hadde utviklet. Clemens Petersen hadde konkludert sin anmeldelse med at Peer Gynt ikke er poesi, og begrunnet det med at dette dramaet «i Omsætningen fra Virkelighed til Konst halvt om halvt svigter baade Konstens og Virkelighedens Fordring» (Petersen 1867). Ibsen ble opprørt av denne dommen, og han protesterte umiddelbart i brev til Bjørnson 9. desember: «Min Bog er Poesi; og er den det ikke, saa skal den blive det. Begrebet Poesi skal i vort Land, i Norge, komme og bøje sig efter Bogen. Der er intet stabilt i Begrebernes Verden; Skandinaverne i vort Aarhundrede er ikke Grækere». I maktkampen mellom kritikerens begrep og dikterens praksis var Ibsen ikke et øyeblikk i tvil om utfallet. Han så det slik at styrkeforholdet avgjort var til hans fordel. Og til Brandes, som i sin anmeldelse hadde hevdet at Peer Gynt som dramatisk dikt hverken var skjønt eller sant, fordi det ved siden av mye positivt var bygget på menneskeforakt og selvhat, skrev han 15. juli 1869: «Angaaende de visse Partier af ‹Peer Gynt› kan jeg ikke være enig med Dem; jeg bøjer mig naturligvis for Skjønhedens Love; men dens Vedtægter bryder jeg mig ikke om.» Med andre ord hadde Brandes’ innvendinger sin basis i vedtekter, og vedtekter ville alltid kunne revideres. Om Ibsen ikke hadde vært det tidligere, var han i og med Peer Gynt blitt en selvbevisst dikter.
