| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til brev
av Narve Fulsås
DE TYSKE ORIGINALUTGAVENE
De tyske utgivelsene Ibsen selv tok initiativet til, det vil si Emma Klingenfelds oversettelser Nordische Heerfahrt (1876), Die Herrin von Oestrot (1877) og Stützen der Gesellschaft (1878), kom alle ut i München med «Theodor Ackermann» på tittelbladet. Dessverre gir regnskapsbøkene ingen informasjon om Ibsens utgifter til disse utgivelsene (jf. ovenfor, under Ibsens økonomi 1870–79), og vi har heller ingen informasjon om opplagstall, salg, kommisjonsavtale, teatereksemplarer o.l. Den eneste antydning om utgiftene får vi i brev til F. Hegel 9. november 1876, der Ibsen opplyser at trykningsomkostningene til Nordische Heerfahrt kom på 325 mark (290 kroner). I kommentar til brev til T. Ackermann 25. mars 1876 kan vi se hvordan frieksemplarene av samme bok ble distribuert.
Ackermann startet forlagsvirksomhet i 1865, da han gav ut en liten bok forfatteren selv hadde bekostet, og som Ackermann heller ikke betalte ham honorar for. Ackermann gav senere ut flere skrifter på samme måte. I hovedsak publiserte han vitenskapelig litteratur, med vekt på historie og kulturhistorie, men han gav for eksempel også ut tre skuespill av Hermann Lingg. Ibsen var heller ikke den første norske dramatiker hos Ackermann; i 1875 kom Bjørnsons Ein Fallissement ut hos ham i en «vom Verfasser veranstaltete allein rechtmässige deutsche Ausgabe» (Meiner 1965, 17–20). Noen rettskraft hadde disse formuleringene ikke, selv om de var ment slik. Da Reclam utgav sin egen oversettelse av Ein Fallissement (ved W. Lange, 1876), ville Ackermann gå til sak. Han viste til at boken først var utkommet i Tyskland, og at tittelbladet advarte mot senere «Rückübersetzung» – oversettelse tilbake til originalen, men sannsynligvis uten resultat (BBBD 1, 101–02). I Ibsens tilfelle var alle bøkene først utkommet på dansk-norsk i København. Overfor publikum og forleggere viste disse formuleringene likevel at oversettelsene var kommet i stand med forfatterens tillatelse, og at de hadde fått hans kvalitetsstempel.
At Ackermann bare var kommisjonær for utgivelsene, fremgår ikke av tittelbladene i bøkene, men det blir klart av et brev Ibsen skrev til stortingsmann H.E. Berner 18. februar 1882:
«Hærmændene på Helgeland» er på min bekostning oversat af Emma Klingenfeld og trykt og udgivet, ligeledes på min bekostning og uden at jeg har erholdt noget forfatterhonorar, hos Theodor Ackermann i München, der desuden som kommissionær beregner sig 50 % af indtægten af de solgte exemplarer. Virkeligt forlag af de norske dramatikeres arbejder tør nemlig de tyske boghandlere ikke indlade sig på, da de formedelst den manglende konvention aldrig kan være sikkrede mod konkurrerende udgaver.
«Fru Inger til Østråt» er oversat og udgivet på samme vilkår som «Hærmændene».
«Samfundets støtter» ligeså.
Ved å autorisere oversettelser kunne Ibsen få et forsprang på andre oversettere ved at korrekturarkene fortløpende ble sendt den utvalgte oversetteren fra Gyldendal, mens eventuelle konkurrenter måtte vente til originalutgaven forelå. Det viste seg likevel at Langes utgave av Samfundets støtter på Reclam konkurrerte så effektivt i pris – den kostet 20 pfennig – at «Min egen, der er anstændigt udstyret, koster 2 RmՖ [riksmark] og finder derfor kun ringe afsætning» (brev til H.E. Berner 18. februar 1882). Lange tjente dessuten penger på sin egen utgave ved teatrene. Da Et dukkehjem skulle oversettes, så Ibsen derfor ingen annen mulighet enn å innlede et samarbeid med Lange (jf. kommentar til brev til A. Larsen 10. oktober 1879).
