Du er her:
Tekstkritiske retningslinjer
Last ned kildefilLast ned pdf
Vis innholdsfortegnelse
Skjul innholdsfortegnelse
Skjul innholdsfortegnelse
TEKSTKRITISKE RETNINGSLINJER
Behandlingen av Ibsens verker har i HIS fulgt tekstkritiske retningslinjer som det redegjøres for her. Ytterligere opplysninger om tekstetableringen i HIS finnes i Tekstkritisk redegjørelse til de enkelte tekstene.
Tekstkritiske termer som benyttes i det følgende og i de enkelte bind, forklares i en egen oversikt (se Oversikt over tekstkritiske tegn, termer og forkortelser). Noen hovedbegreper som brukes gjennomgående, krever en forklaring her:
  • Tekstkilde: en tekst som inneholder hele eller en del av det verk som utgis. Tekstkildene kan omfatte ulike typer manuskripter på ulike stadier av tekstens tilblivelse samt trykte utgaver av verket.
  • Grunntekst: den tekstkilden HIS velger å legge til grunn for utgavens hovedtekst. I HIS er hovedprinsippet å velge førstetrykket som grunntekst.
  • Hovedtekst / edert tekst: den teksten som HIS presenterer som utgavens primære tekst, og som kommentarene er knyttet til. Hovedteksten er en edert, dvs. tekstkritisk behandlet versjon av grunnteksten.
1. UTGAVENS OMFANG OG AVGRENSNING
HIS inneholder alt overlevert, skriftlig materiale fra Henrik Ibsens hånd, publiserte og ikke publiserte tekster i alle genrer. HIS består av en elektronisk (HISe) og en trykt del (HISb). HISb inneholder de ederte tekstene med innledninger og ord- og sakkommentarer. HISe, som er nettbasert, fritt tilgjengelig og publisert etter den trykte utgaven, inneholder i tillegg til alt innhold i HISb også et tekstarkiv med diplomatariske transkripsjoner av alle tekstkilder fra Ibsens levetid. Tekstkildene vises som løpende, søkbar tekst. I HISe inngår også fotografiske faksimiler av alle manuskripter og førstetrykk (når disse har vært tilgjengelige for avfotografering). Alle kjente tekstkilder fra dikterens levetid inngår i HISe, dvs. alle manuskripter, brev og trykte tekster (unntatt oversettelser). Bruddstykker av tekster sitert eller referert i artikler, anmeldelser, skolebøker, almanakker o.l. regnes ikke som tekstkilder når teksten er kjent fra andre, mer fullstendige kilder. Videre inngår alle egenhendige og delvis egenhendige manuskripter. Noen ikke-egenhendige manuskripter er også inkludert (når egenhendige kilder ikke finnes). Ikke-egenhendige avskrifter av kjente, eksisterende forelegg er ikke inkludert, men omtalt i noen tilfeller, f.eks. Sigurd Ibsens avskrift av trykkmanuskriptet til Et dukkehjem (NBO Ms.4° 1113g).
I HISb inneholder det tekstkritiske noteapparatet de variantene som har hatt betydning for utgivers rettelser i teksten. I HISe vil det bli mulighet for synoptiske (sidestilte) visninger av tekstkildene til et verk, slik at man kan sammenligne dem og studere variasjonen. Det fulle variantapparatet er altså lagt til HISe, som derfor inneholder mer enn HISb. HISe er ment å være et annerledes redskap for brukeren enn HISb. Å gi mulighet for studier av dikterens skriveprosess og variasjonen mellom tekstkildene til hvert verk er et av målene med HIS, og ivaretas best ved en gjengivelse av fullstendige, løpende tekster i elektronisk form. I HISe vil det også bli lagt til rette for avanserte søk i tekstmaterialet. Det vil også komme en metrisk analyse (av versemål, rimskjema, skandering etc.) av ederte tekster på vers, dvs. av versdramaer og dikt.
I det følgende brukes HIS om det som angår begge utgavens deler. HISb og HISe brukes der det er nødvendig å skille mellom dem.
Medarbeiderne i HIS har forsøkt å lage en pålitelig oversikt over tekstmaterialet. For dramaenes del har følgende kilder blitt brukt: HFL, Pettersen 1922, KBK Gyldendals arkiv A7 (gjennomgått av bibliotekar Randi Meyer ved Senter for Ibsen-studier) samt Nasjonalbibliotekets og Det Kongelige Biblioteks håndskriftsamlinger og kataloger. HIS har supplert opplysningene fra disse kildene, særlig etter funn og henvendelser til andre institusjoner og privatpersoner. Størst har arbeidet vært med brev og dikt, der det fortsatt var en del ugjort da arbeidet med utgaven startet (jf. redegjørelsene for dikt og brev). HIS har funnet dels nye førstetrykk, dvs. trykk av tekster som tidligere har vært utgitt med yngre tekstgrunnlag, dels tekster som hittil ikke har vært kjent (jf. Tekstgrunnlag til de enkelte tekster). Det har innenfor HIS’ rammer ikke vært mulig å gjennomføre en systematisk gjennomsøkning av norske og danske aviser fra midten av 1800-tallet og senere for å oppspore trykk av Ibsens brev, dikt eller sakprosa. Vekten i arbeidet har derfor ligget på å finne førstetrykk overhodet. Der vi imidlertid underveis har funnet flere avistekstkilder, er disse for en stor del transkribert og inkludert i HISe og i alle tilfeller omtalt i redegjørelsen for tekstgrunnlag til den enkelte tekst og konsultert under ederingen.
1.1. dramaer
Alle egenhendige og delvis egenhendige dramamanuskripter og alle trykte, ikke-oversatte dramautgaver fra Ibsens levetid, med unntak av såkalte piratutgaver, er inkludert. For en del av forfatterens tidligste dramaer (fra 1850-tallet) er det bevart scenemanuskripter, dvs. sufflørbøker og rollehefter (jf. definisjoner i pkt. 10). De er av interesse fordi vi må forvente at teksten til førsteoppførelsene var autorisert av dikteren, og fordi de var knyttet til en offentlig fremførelse av et verk og derfor har resepsjonshistorisk betydning. Videre kan sufflørbøker og rollehefter som er eldre enn førstetrykket, ha hatt betydning for verkets tilblivelseshistorie.
For scenemanuskriptene gjelder følgende avgrensninger: Alle ikke-egenhendige sufflør- og rollebøker som kan knyttes til oppførelser forut for et (eventuelt) førstetrykk, er inkludert. Senere scenemanuskripter, herunder partiturer, fra Ibsens levetid, men uten hans egenhendige eller på annen måte dokumenterbare medvirkning, er ikke del av utgaven. Ikke-egenhendige avskrifter av scenemanuskripter hvor det heller ikke finnes egenhendig manuskript eller autorisert trykk, og som ikke er tilknyttet noen offentlig oppførelse, er ikke regnet som tekstkilde, f.eks. NBO Ms.4° 937a, som er en unøyaktig avskrift av en av sufflørbøkene (BOB hBI) til Sancthansnatten.
Opplysninger om tekstgrunnlag og tekstkilder er gitt i egen Tekstkritisk redegjørelse i innledningen til hvert enkelt drama.
1.2. dikt
Diktmaterialet omfatter Ibsens diktsamlinger og enkeltstående dikt, de siste publisert hovedsakelig som småtrykk, samt i aviser og tidsskrifter. Sangbøker, diktantologier og skolebøker er av tids- og plasshensyn ikke inkludert som tekstkilder, med unntak for de få tilfellene der disse er eneste tekstkilde til diktet. En registrant over dikt publisert i sangbøker vil foreligge i HISe.
Noen av de enkeltstående diktene er publisert anonymt, og det hefter usikkerhet ved attribusjonen for enkelte av disse, jf. pkt. 2.3.
Se redegjørelse for diktene for nærmere oversikt over omfang, avgrensning og attribusjon, samt definisjon av dikt. Opplysninger om tekstgrunnlag og tekstkilder er gitt i egne redegjørelser til hvert enkelt dikt.
1.3. brev
Se Tekstkritisk redegjørelse for brev for definisjon og behandling av brev i HIS. Opplysninger om tekstgrunnlag og tekstkilder er gitt i egne redegjørelser for hvert enkelt brev.
Brev til Ibsen er ikke tatt med, men omtalt i innledninger/kommentarer. Brev til Ibsen som har direkte tilknytning til dikterens egne brev, refereres i kommentaren til angjeldende brev. I noen få tilfeller har Ibsen skrevet brev på vegne av hustruen Susanna og i noen (flere) tilfeller omvendt; slike brev er også inkludert.
1.4. sakprosa
Sakprosamaterialet omfatter en uensartet gruppe prosatekster som ikke er drama, brev eller hilsen. Det dreier seg om i alt ca. 150 artikler, anmeldelser, taler, reiseskildringer og ulike notater. En restkategori tekster som ikke inngår i sakprosamaterialet, gjengis i HISe under betegnelsen «Varia», jf. pkt. 1.5.
Mange av sakprosatekstene er publisert anonymt, og det kan i enkelte tilfeller hefte tvil ved attribusjonen. Se innledningen til sakprosa for nærmere redegjørelse for innhold og attribusjon av tekster. Opplysninger om tekstgrunnlag og tekstkilder er gitt i egne redegjørelser for hver enkelt tekst.
I FU finnes et utvalg artikler og taler i b. 10, med bibliografiske opplysninger ved Carl Nærup, 571–77. ES har samlet prosastykker og taler i b. 1, med opplysninger i b. 3, 347–70. MU og SU inneholder ikke sakprosa. I HU står Ibsens artikler og taler i b. 15 og 19. Bindene omfatter også referater og intervjuer. Kommentarer og opplysninger om tekstgrunnlag finnes i HU b. 15, 447–71 og i b. 19, 437–67. HIS har ikke inkludert anekdoter, referater og intervjuer, som ikke kan regnes som Ibsens tekster.
1.5. varia
Hele variamaterialet er lagt til HISe. Ibsen etterlot seg et nokså omfattende materiale som det for en stor del ikke var praktisk eller ressursmessig forsvarlig å trykke i bokform, f.eks. regibøkene fra hans tid i Bergen, der tegninger og tekst inngår i en helhet, eller regnskapsbøkene, som har et stort omfang. Et flertall av tekstene består i signaturer og helt knappe meddelelser på visittkort o.l. Noen av dem står nær genren brev (f.eks. gjestebokinnførsler).
Varia-gruppen omfatter følgende kategorier:
  • dedikasjoner
  • navnetrekk og korte hilsener i stambøker, gjestebøker og på fotografier
  • regibøker
  • rekvisittbøker
  • rollebøker
  • sirkulærebøker
  • ulike lister (ikke rollelister til egne dramaer)
  • regnskapsbøker
  • regnestykker
  • bestillinger
  • anvisninger
  • fullmakter
  • kontrakter
  • kvitteringer
  • konvolutter
  • påskrifter på tegninger, malerier og gjenstander
  • tegninger
2. ORDNING, DATERING, ATTRIBUSJON 2.1. ordning
Tekstene er ordnet etter genre (drama, dikt, brev, sakprosa, varia). Innenfor genrene kan brukeren velge å sortere materialet etter ulike kriterier: kronologisk, alfabetisk eller (for brev) etter mottager.
Hovedtekster og alle tekstkilder kan ses i sin fulle lengde i HISe. For førstetrykk og manuskripter finnes det også faksimiler (der det har vært mulig å fremskaffe slike). Hovedteksten er utstyrt med tekstkritiske noter over rettelser som er utført i teksten og med ord- og sakforklaringer. Til brevene finnes også opplysninger om omtalte personer, verk og institusjoner.
I løpet av 2012 vil en mer avansert tekstvisning være på plass, med muligheter for sammenlikning av ulike tekstkilder i parallelle vinduer. HIS samarbeider med utgiverne av Zacharias Topelius' skrifter i Finland om å lage et tekstoppsett tilsvarende deres: www.topelius.fi.
I løpet av 2012 vil det i HISe også være tilgjengelig visninger av hovedtekster på vers (dikt og versdramaer) med løpende metrisk analyse (med rimskjema, skandering etc.).
Litteraturhistoriske innledninger, redegjørelser for tekstgrunnlag og manuskriptbeskrivelser er tilgjengelige enten fra visningen av den enkelte teksten, fra en overordnet verksside eller genreside.
Ordningen i HISb er det redegjort for i bokutgavens bind 17, Utgavens retningslinjer.
2.2. datering
Tekster som mangler dato, har HIS forsøkt å tidfeste. HIS’ antagelser settes for hovedtekstenes del i skarpe klammer og begrunnes i kommentaren, noen ganger også i manuskriptbeskrivelsene. Dateringsproblemer er behandlet mer utførlig i redegjørelsene for dikt og brev.
2.3. attribusjon
Tekster som ikke er signert Ibsen, og som ikke på annen måte enkelt kan tilskrives ham, men som enten tradisjonelt, gjennom nyere forsøk av andre, eller av HIS er regnet som forfattet av Ibsen, har vært undersøkt med hensyn til attribusjon. De tekstene HIS har kunnet knytte til Ibsen, gjengis integrert i utgaven. Tekster som tidligere er tilskrevet Ibsen, men som HIS vurderer som forfattet av andre, er det redegjort for i redegjørelsen for dikt og i innledningen til sakprosa, under Attribusjon.
I kommentaren til de aktuelle tekstene argumenteres det for sannsynligheten for Ibsens forfatterskap, i tråd med tre hovedspørsmål som har vært forsøkt besvart for å gjøre attribueringen av tvilstilfellene så enhetlig og gjennomskuelig som mulig:
  • Mangler teksten Ibsens signatur? Hva skaper ellers tvil om tekstens attribusjon?
  • Finnes det sekundære opplysninger som knytter teksten til Ibsen?
  • Mangler det vesentlige argumenter for at teksten er forfattet av en annen?
I noen grad tas det også hensyn til såkalt intern argumentasjon, dvs. trekk ved tekstens innhold og stil, men i første rekke som støtte for andre ekthetsargumenter.
Tidsskriftet «Manden»/Andhrimner er et spesielt tilfelle, med Ibsen som medredaktør og -forfatter til mange tekster. Tidsskriftet hadde fortjent en særskilt tekstkritisk utgivelse, men HIS har måttet begrense seg til å skille ut og utgi de uomtvistelige Ibsen-tekstene, samt inkludere de tvilstilfellene det kan argumenteres godt for.
3. VALG AV GRUNNTEKST 3.1. førstetrykksprinsippet
Det overordnede prinsipp er at førstetrykket velges som grunntekst, dvs. som utgangspunkt for etableringen av utgavens hovedtekst (jf. pkt. 6). Førstetrykk betyr ikke nødvendigvis første bokutgave, siden enkelte tekster først er offentliggjort i småtrykk, periodika eller aviser. Dersom teksten ikke var trykt i Ibsens levetid, benyttes i hierarkisk orden egenhendig manuskript, digital eller trykt faksimile, fotokopi av egenhendig tekst, trykk i HU, trykk i andre publikasjoner, ikke-egenhendig avskrift. De andre tekstkildene til verket gjengis i sin helhet i HISe, med mulighet for sammenligning.
Når det ikke finnes førstetrykk, men manuskript fra Ibsens levetid, legger HIS som hovedregel vekt på graden av egenhendighet i valget av grunntekst. I spesielle tilfeller, der det ikke finnes egenhendige manuskripter av en hovedversjon (jf. pkt. 3.2), og der denne ikke er trykt i dikterens levetid, vil et manuskript som er delvis egenhendig eller ikke-egenhendig, brukes som grunntekst. Dette gjelder for Kjæmpehøien 1850 (NBO Ms.8° 2586), Sancthansnatten (TarkUiB NT 872) og Olaf Liljekrans 1857 (NBO Ms.4° 1108), der manuskriptene er sufflørbøker. Til Sancthansnatten og Olaf Liljekrans 1857 er det bevart flere sufflørbøker. Når sufflørbøker er grunntekster, spiller nærheten til førsteoppførelsen en viktig rolle – da ble teksten først presentert for et publikum. Graden av egenhendige innslag, renskrift og ferdigstillelse har også vært et kriterium i valget mellom flere sufflørbøker. Rollehefter anses som sekundære i forhold til sufflørbøker og er ikke anvendt som grunntekster.
Til hver enkelt grunntekst finnes en redegjørelse for tekstkilder og grunntekstvalg, for dramaene i innledningen til det enkelte drama (Tekstkritisk redegjørelse), for dikt, sakprosa og brev under Tekstgrunnlag og manuskriptbeskrivelser.
Den edisjonsteoretiske tradisjonen HIS står nærmest, har sitt utspring i Tyskland og er resepsjonshistorisk orientert. Førstetrykket velges til grunntekst og regnes som den mest representative tekstkilden siden den vitner klarest både om forfatterens arbeid med å ferdigstille teksten, forlagets arbeid og inngrep, og tekstens møte med offentligheten (jf. Kraft 2001, 34).
HIS er en historisk-kritisk utgave. Det er derfor ikke et mål for HIS å være tro mot forfatterens antatte intensjoner, og heller ikke å problematisere hvorvidt tekstene eller enkelte tekststeder er saklig feilaktige eller dårlige. Som en følge av det er HIS’ inngrep i teksten fåtallige. HIS’ hovedtekster ligger nært opp til tekstene slik de ble publisert i Ibsens levetid, og er i den forstand «historiske», men har gjennomgått en kritisk sammenligning av det samlede tekstmaterialet til hvert verk (de blir derved historisk-kritiske) samt en forsiktig oppretting av feil etter nærmere bestemte retningslinjer (jf. pkt. 7.3). HU har i noen tilfeller satt sammen tekstkilder (f.eks. trykkmanuskript og førstetrykk) til den antatt «beste» teksten og har fulgt en tidligere (angloamerikansk) utgivertradisjon. I tråd med nyere tysk edisjonsteori betrakter HIS slike sammensatte tekster som ahistoriske (konstruerte).
3.2. versjonering
Når det foreligger to eller flere publiserte versjoner av samme verk som adskiller seg substansielt fra hverandre (gjennom omarbeidelser eller språklige endringer), etableres disse som selvstendige hovedtekster. Begrunnelsen finnes i innledningen til det enkelte verk, jf. f.eks. Catilina 1850 og 1875, der den siste versjonen er gjennomgående bearbeidet av Ibsen før ny offentliggjøring. Arbeidsmanuskripter betraktes ikke som selvstendige versjoner, selv om disse oppviser betydelig variasjon. Genreskifte har derimot gitt grunnlag for versjonering, som i tilfellet med verseposet [Episk Brand] (1864/65) som kan anses som et annet (om enn uferdig) verk enn dramaet Brand (1866).
4. TRANSKRIPSJON AV TEKSTKILDENE
Alle tekstkilder, også grunntekstene, er tilgjengelige i diplomatarisk transkripsjon, dvs. i urettet form, i HISe. Hovedtekstene, de tekstkritisk behandlede grunntekstene, inngår både i HISb og HISe, jf. pkt. 6. Om de rettelser som foretas i grunntekstene under etableringen av hovedtekstene, se pkt. 7.2 Stilltiende rettelser, 7.4 Emendasjoner og 7.5 Konjekturer.
I de diplomatariske transkripsjonene av tekstkildene inngår både selve verkteksten og opplysninger som kolofontekst, sidetall, arksignaturer og fotnoter. I de elektroniske tekstenes råfil (xml, jf. pkt. 5.3) inngår også mer eller mindre summariske beskrivelser av den enkelte tekstkildens grafiske oppsett. Brev og sakprosa som har avistrykk som tekstgrunnlag, har ikke slike typografiske beskrivelser.
4.1. trykte tekstkilder
Typografien i de opprinnelige kildene er ikke forsøkt imitert i HIS. Alle tekster gjengis i antikva. Der teksten opprinnelig var satt i fraktur, ble det gjerne benyttet antikva ved fremmedord. Dette anses i HIS som en typografisk konvensjon tilhørende dokumentets egenart, ikke som retorisk utheving tilhørende teksten, og det er derfor ikke markert særskilt. HIS benytter sitt eget typografiske system for overskrifter, replikkinnehavere, sceneanvisninger, verslinjer, prosaavsnitt osv., jf. pkt. 6.1.1. HISe inkluderer en elektronisk faksimile av de trykte grunntekstene.
Tittelblad, kolofonside, arksignaturer og paginering er transkribert. Side- og spaltetall som mangler, settes slik: [45]. Linjeskift og sideskift er beholdt. Det samme er skillestreker.
Retorisk utheving (eksempelvis gjennom fet og/eller sperret skrift, kursiv eller understrekning) gjengis i HIS som kursiv.
Trykkfeil er transkribert som de står. Avvikende tegnbruk (fete tegn, større/mindre tegn, ‹ö› for ‹ø› etc.) er ikke markert spesielt, men anmerket i typografibeskrivelsen. ø og å som mangler diakritisk tegn, gjengis slik de står, som o og a.
Ved omvendte (snudde) typer er den typen som faktisk er brukt, transkribert (og ordet altså gjengitt korrekt). Ved tilsynelatende omvendte typer, slik tilfellet kan være ved setterens forbytting av n:u og d:p, er likeledes den type som faktisk er brukt, transkribert (og ordet altså gjengitt med feilen beholdt).
Alle skilletegn er tatt med som de står. Ujevn tegnavstand og utydelige tegn er ikke særskilt anmerket.
Sitattegn ved hver ny linje i sitatet forekommer ofte i eldre trykk. I HIS’ transkripsjoner er slike sitattegn beholdt.
Understrekninger av hevede bokstaver forekommer, særlig i småtrykk. (Slik understrekning er ikke gjengitt i HIS’ hovedtekst.) Hevet s i «Hoffs» i «Sang ved Fru Marie Gerhardine Hoffs Grav» er transkribert som normal s (jf. HIS 11t, s. 255 l. 2).
4.2. håndskrevne tekstkilder
I etableringen av teksten vil en del trekk ved tekstbæreren (det fysiske dokumentet) ikke gjengis. HIS benytter sitt eget typografiske system for overskrifter, replikkinnehavere, sceneanvisninger, verslinjer, prosaavsnitt osv. For manuskriptene (med unntak av tapt eller utilgjengelig materiale) vil HISe inkludere en elektronisk faksimile. Det henvises for øvrig til manuskriptbeskrivelsene.
4.2.1. avgrensning
Når det finnes ikke-egenhendig tekst i Ibsens manuskripter, er det foretatt en avveining av om denne skal inkluderes i transkripsjonen. Samtidig ikke-egenhendig korrektur som det er tatt hensyn til i senere utgaver innenfor Ibsens levetid, er alltid gjengitt. Fra 1860-årene av er slike korrekturer først og fremst besørget av August Larsen ved Gyldendal. For tidligere verk var ofte sønnen Sigurd Ibsen korrekturleser. De ulike hendene er så langt mulig identifisert og beskrevet i manuskriptbeskrivelsene.
Hvis manuskriptet er en grunntekst, er ikke-egenhendig tekst som ikke er inkludert i transkripsjonen, referert eller sitert i kommentaren dersom den inneholder substansielle opplysninger fra tekstens egen tid. Ikke-egenhendige påskrifter, samt skriblerier og penneprøver, er som regel omtalt i manuskriptbeskrivelsene.
4.2.2. ibsens håndskrift
Ibsens håndskrift er gjennomgående latinsk, med en særegen skrivemåte av y, med til å begynne med én strek og etter hvert to streker over, trolig en reminisens av gotisk håndskrift. I transkripsjonen av manuskripter gjengis y uten strek. Ibsen veksler i manuskriptene mellom ö, ó (enkel strek over o) og ø. Transkripsjonen er normalisert slik at svenske og tyske ord beholder ö (og ä), mens norske og danske ord normaliseres til ø (og æ).
Enkelte ord og bokstaver er i seg selv utydelige, men ut fra sammenhengen likevel entydige. Det dreier seg gjerne om slutten av ord, for eksempel -mmer i kommer. Her gjengir HIS den innlysende skrivemåten. Ved ordenstall skriver Ibsen gjerne 1ste eller 20de. I mange tilfeller er disse kombinasjonene av tall og hevede bokstaver ikke tydelig utført. Selv om det bare står en krøll etter for eksempel 20d, transkriberes den velvillig som 20de. Det samme gjelder bokstaver som mangler diakritiske tegn, særlig i, ø og å. Generelt regnes ulike måter å forme en bokstav på, herunder også forskjellige skrivemåter av ø, ikke som meningsbærende. For eksempel er gotisk s skrevet over latinsk s i ordet «stemte» i diktet «Afskedens Minde» i Blandede Digtninger (HIS 11t, s. 29 l. 21). Denne rettelsen opplyses det ikke om i de tekstkritiske notene, jf. pkt. 7, ettersom HIS transkriberer alle former av s på samme måte.
Om Ibsens endring fra høyrehellende til den karakteristiske venstrehellende skriften i løpet av høsten 1867, se HIS 12k, 15–16.
4.2.3. transkripsjonsnormalisering
Teksten, inkludert paginering og foliering, er som hovedprinsipp transkribert diplomatarisk, dvs. at feil, forglemmelser og uregelmessigheter ikke er rettet. I enkelte tilfeller er transkripsjonen likevel normalisert.
Forekomster av m med nasalstrek (m̅), en forkortelse for mm, er stilltiende oppløst. Forkortelser for øvrig er ikke oppløst. I brevmaterialet finnes de i mange ulike sammenhenger, særlig ved fornavn, datering (f.eks. f.A: for forrige Aar), pengesummer (f.eks. for Skilling) og titler.
I en del manuskripter er det brukt doble bindestreker (dobbel, kort strek plassert lavt, til forveksling lik anførselstegn) i orddeling ved linjeskift. Disse bindestrekene kan like gjerne være plassert på neste linje foran andre halvdel av ordet som på slutten av linjen etter første halvdel av ordet. Det forekommer dessuten ofte to bindestreker, en etter første og en foran andre halvdel av ordet. HISe transkriberer alle slike typografiske (såkalt myke) bindestreker som standard bindestrek etter første halvdel av ordet før linjeskift. (I hovedtekstene er linjeskiftene ikke beholdt, og følgelig er heller ikke de opprinnelige typografiske bindestrekene synlige.) I de tilfeller der det har vært vanskelig å avgjøre om bindestreken ved linjeskift er hard eller myk, dvs. om den er satt inn på grunn av linjeskiftet eller fordi ordet skulle skrives med bindestrek, f.eks. «parti-høvding» i En folkefiende (HIS 7t, s. 723 l. 8–9), følges Ibsens og samtidens praksis for øvrig.
Høyrehellende skråstreker med kolon e.l. innenfor til markering av start og slutt på sceneanvisning regnes som en grafisk konvensjon og er gjengitt som parenteser.
4.2.4. skriverhender
Andre skriverhender i Ibsens manuskripter er forsøkt identifisert. Ibsen kan være representert med både en blyanthånd og en pennehånd i samme manuskript. Ulike hender skal i løpet av 2012 skilles fra hverandre i transkripsjonen, eksempelvis med ulike farver.
4.2.5. tekstendringer
Alle tekstendringer i manuskriptet er gjengitt i den transkriberte, løpende teksten. Det tilstrebes en mest mulig «fotografisk» gjengivelse av endringene.
Tilføyelser er gjengitt slik de står, under, over eller i linjen, eller som margtilføyelser. Tilføyelser på løse lapper er gjengitt i den transkriberte teksten der det antas at de hører hjemme.
Overstrøket tekst er transkribert med gjennomstrekning. Overskrevet tekst er transkribert med overskrivingstegn, slik: (tekst) og med ny tekst umiddelbart etter, uten mellomrom foran.
Overskrevet og strøket tekst er transkribert i den grad den er leselig. Uleselig tekst er markert, slik: <…>. Uklar, men leselig tekst er markert med tekst innenfor vinkelhaker, slik: <tekst>. Tekst som er tydeliggjort, er markert med fet stil.
Flyttemarkeringer i teksten er så langt mulig transkribert slik de står, oftest som nummerering av ord eller linjer.
Vesentlige forhold som ikke lar seg visualisere, for eksempel usikkerhet omkring rekkefølgen av lesemåtene før og etter en overskriving, opplyses det om i noter.
I de diplomatariske transkripsjonene opplyses det ikke om tekstendringene er utført umiddelbart eller senere. Slike forhold kan imidlertid brukeren ofte resonnere seg frem til ut fra endringens plassering, type, hånd osv.
4.2.6. transkripsjonskontroll
HU er konsultert i prosessen for å undersøke sannsynligheten av våre lesninger. I visse tilfeller er HU til støtte fordi manuskriptmaterialet er i en dårligere tilstand i dag enn da utgiverne av HU arbeidet med det. Ved overstrykninger er f.eks. forringelsesprosessen kommet såpass langt at de ulike lagene med blekk ikke så enkelt kan skilles fra hverandre. For tegnoversikt, se Oversikt over tekstkritiske tegn, termer og forkortelser.
4.3. trykte tekster med håndskrevne rettelser
Som trykkmanuskript til senere utgaver finnes for enkelte verk et eksemplar av en tidligere utgave påført håndskrevne rettelser for neste utgave. Disse «manuskriptene» har samme status som ordinære trykkmanuskripter, men behandles spesielt på følgende punkt: Tekstene er opprettet som løpende tekster der rettelsene er tatt til følge, uten hensyn til det som det er rettet fra, siden dette allerede finnes dokumentert i den tidligere utgaven. De rettede stedene er markert i teksten. Noter og margnotater er transkribert (men ikke vanlige korrekturmarkeringer plassert/gjentatt i margen). Ufullstendige/uteglemte rettelser eller «underforståtte» rettelser transkriberes ikke (f.eks. når rettelsen av aa > å bare er markert ved første forekomst).
4.4 ikke-egenhendige håndskrevne tekstkilder
Ikke-egenhendige manuskripter (som sufflørbøker) er behandlet som egenhendige manuskripter. Skriverhånd er forsøkt identifisert. Eventuelle egenhendige innslag i slike manuskripter er markert.
5. KOLLASJONERING AV TEKSTER OG ELEKTRONISK ETABLERING AV TEKSTKILDEFILENE
Første del av tekstetableringen, som inkluderer transkripsjon og filologisk koding (jf. pkt. 4), er foretatt enten med den trykte kilden eller med digitale faksimiler (Dokumentasjonsprosjektet, www.dokpro.uio.no/litteratur/ibsen/ms/index.html, supplert med innhentet materiale) som grunnlag. Annen del er en kollasjon (sammenligning tegn for tegn) foretatt mot originalene. For den ederte teksten er det dessuten foretatt en korrekturkollasjon mot henholdsvis faksimile eller trykt utgave.
5.1. internkollasjonering (grunntekster)
Med internkollasjon menes en sammenligning tegn for tegn mellom ulike eksemplarer av samme trykte utgave. For dramaene er tre eksemplarer av hvert førstetrykk kollasjonert mot hverandre. Dersom det er konstatert internvariasjon (endringer som er foretatt under trykkeprosessen i samme opplag, og som derfor har forårsaket avvik i deler av opplaget), er variasjonen kontrollert i fem tilleggseksemplarer, dersom et slikt antall har kunnet skaffes til veie, og det er også i visse tilfeller søkt etter skrifttypefeil for å belyse kronologien i endringen av satsen.
Flere av de trykte grunntekstene til dikt, sakprosa og brev finnes i publikasjoner som er vanskelige å oppspore, det overveiende flertall av disse i aviser og småtrykk. Av ressursmessige hensyn har HIS ikke kunnet legge arbeid i å fremskaffe tre eksemplarer av alle disse kildene. For småtrykk gjelder likevel at det er internkollasjonert tre eksemplarer når disse finnes tilgjengelige i norske biblioteker. Det valgte eksemplaret av grunnteksten (jf. pkt. 6.1) transkriberes diplomatarisk, og det opplyses i noter om eventuell satsintern variasjon i teksten i de to øvrige eksemplarene.
All eventuell grafisk variasjon er anmerket. Med grafisk variasjon menes variasjon som skyldes endringer i satsen, dvs. at tegn er fjernet, føyet til eller skiftet ut. Forskyvninger i satsen, som endring av mellomrom mellom tegn, regnes ikke som variasjon, bortsett fra tilfeller hvor dette kan ha distinktiv betydning.
Det forekommer internvariasjon også i andre trykte tekstkilder enn grunnteksten. Slik variasjon er ikke undersøkt nærmere, og tilfeldige funn er heller ikke notert.
5.2. eksternkollasjonering
Med eksternkollasjon menes en sammenligning tegn for tegn mellom ulike tekstkilder (manuskripter og trykte utgaver) til et verk.
HIS dokumenterer tekstenes utvikling gjennom alle tekstkilder i dikterens levetid. Alle relevante tekstkilder er derfor transkribert og etablert som elektroniske filer. Disse er kollasjonert (delvis) maskinelt for ferdigstillelse av ulike variantapparater til HISe, der brukeren kan studere forskjellene mellom tekstkildene.
5.3. etablering av elektroniske tekstversjoner
Normalt har første trinn i etableringen av de elektroniske versjonene av tekstkildene vært å produsere en fil som inneholder førstetrykket. Denne er i de fleste tilfeller etablert på grunnlag av en eksisterende elektronisk tekst. Her har HIS hatt anledning til å benytte kopier av elektroniske transkripsjoner av HU, utført ved Humanistisk datasenter ved Universitetet i Bergen (http://kh.hd.uib.no/tactweb/ibsen.htm) og Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo (www.dokpro.uio.no). Ved HIS er teksten endret fra HUs tekst til førstetrykkets tekst etter en kollasjon mot førstetrykket. I de tilfellene der det ikke har vært eksisterende elektroniske tekster å bygge på, er tekstene transkribert fra grunnen av. De elektroniske filene er så blitt kodet etter HIS’ Retningslinjer for koding (ikke tilgjengelig i HISe ennå), et dokument som gir detaljerte opplysninger om koding (med henblikk på struktur, endringer og tilføyelser, metrikk m.v.). Kodingen er i xml-format og er utformet etter den internasjonale tekstkodestandarden Text Encoding Initiative (www.tei-c.org).
Manuskripter eldre enn førstetrykket er kollasjonert mot førstetrykket. Den elektroniske filen med manuskriptets tekst er etablert ved å innføre manuskriptets avvikende tekststeder i en kopi av førstetrykksfilen. Dersom det er så store forskjeller mellom manuskriptet og trykket at denne metoden har vært uhensiktsmessig, er manuskriptet transkribert fra grunnen av.
Den trykte tekstkilden som er mest lik førstetrykket, oftest den som følger nærmest etter kronologisk, er kollasjonert mot førstetrykket. En elektronisk tekst er på samme vis som for manuskriptene etablert med utgangspunkt i den elektroniske førstetrykksteksten. Elektroniske tekster er så etablert for de enkelte tekstkilder i kronologisk orden på grunnlag av nærmest foregående tekst. Hver enkelt tekstkilde er altså kodet i én separat xml-fil.
6. ETABLERING AV HOVEDTEKST
Hovedteksten er den ederte (rettede) grunnteksten. Hovedteksten gjengis på én av tre måter, avhengig av om grunnteksten er en trykt tekst, et ferdigstilt manuskript (sufflørbok, brev, dikt- eller sakprosamanuskript) eller et egenhendig ufullført og/eller på annen måte uferdig manuskript (dramautkast og enkelte sakprosatekster). Nedenfor forklares det hvordan disse tre typene er behandlet. Alle grunntekster finnes også i uedert form i HISe.
HIS’ utgivertekst i de tekstkritiske notene står i kursiv. Ibsens tekst står i normal, med unntak for sceneanvisninger og retoriske uthevinger som er satt i kursiv.
I HIS’ innholdsfortegnelser til dikt og sakprosa gis i en del tilfeller forenklede titler. Tilføyde opplysninger som tittel, dato og anledning står i skarpe klammer. I utgiverteksten til de enkelte brev er på samme vis mottager, sted og/eller dato satt til i skarpe klammer der disse opplysningene mangler i grunnteksten.
I hovedtekstene finnes sidetallshenvisning til grunnteksten og til HU (det tidligere standardverket for forskere). De tekstene som ikke har referanse til HU, er ikke utgitt der, eller det er benyttet svært ulikt tekstgrunnlag. For eksempel utgir HIS både Gildet paa Solhoug 1856 og Gildet på Solhaug 1883, HU bare den siste. I HIS er det referanser til HU bare i 1883-versjonen av dramaet. For brevene oppgis ikke HUs sidetall, her regnes dato og adressat som tilstrekkelig referanse. (HU mangler dessuten mange brev, ca. en tredjedel av det som i dag er kjent.) For sakprosaen er det heller ikke referanse til HU.
6.1. trykte tekster
Det eksemplaret som etter internkollasjonen har vist seg mest feilfritt, er lagt til grunn for hovedteksten. Dersom eksemplaret inneholder feil der andre eksemplarer har en meningsgivende lesemåte, er den riktige lesemåten valgt. All registrert internvariasjon er notert i det tekstkritiske apparatet, jf. pkt. 7.6.
I hovedtekster er originale linjeskift i prosatekst ikke beholdt, og henvisningen til grunntekstens paginering følger dermed ikke presist dennes sideskift. Sidetallet er derfor å regne som en orienteringshjelp.
Skillestreker er beholdt der de har en strukturerende funksjon. Skillestreker som har utelukkende dekorativ funksjon, eller som står sammen med andre strukturelementer som overskrifter, nummerering etc., er ikke beholdt.
Forstørrede initialer er ikke beholdt, men er omtalt typografibeskrivelsen i xml-filene.
Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.
6.1.1. standardisering i dramahovedtekster
I dramaene er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramatekst er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.
Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert de som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.
For dramaer som har replikker både i prosa og på vers, er verslinjene rykket litt inn i forhold til prosaavsnittene.
6.1.2. standardisering i dikthovedtekster
I diktene er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter, datolinjer, tilegnelser, signaturer og melodiangivelser er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet.
Bruken av anførselstegn er også blitt underkastet en forsiktig harmonisering. For eksempel har diktene «Helge Hundingsbane» og «Kong Haakons Gildehal. Fortællende Digt» og dikt trykt i «Manden»/Andhrimner et system av anførselstegn som ikke er sitatmarkører etter moderne praksis, men som er vanlig for poesi trykt på 1800-tallet. Ved begynnelsen av verslinjer har dette systemet gitt et antall overflødige anførselstegn, som HIS har fjernet stilltiende, siden den eldre praksis skaper misforståelser om hvem som taler. Omliggende tegn (anførselstegn, parentes) rundt hele diktet er fjernet.
Ulike repetisjonstegn (jf. f.eks. «Sang til Haandverkersvendenes Dannelses-Forening», som benytter tegnene :,: […] :,:) er standardisert etter nyere praksis.
Ikke-strukturerende streker og tegn (#) mellom strofer er fjernet.
Strofiske dikt som i grunnteksten mangler strofeinndeling, for eksempel sonetter, har beholdt originalens oppsett. Diktet «Resignation» er formelt sett strofisk, men strofene er ikke markert med luft eller innrykk. I HIS er oppsettet uten luft mellom strofene beholdt.
Innrykkede verslinjer innenfor strofene har beholdt sitt innrykk, med standardiserte innrykksgrader.
Dikt publisert som småtrykk har ofte egne kolofonsider, enten på baksiden av tittelsiden eller på småtrykkets siste side. Kolofonsidene er ikke gjengitt, men opplysningene herfra (vanligvis trykkeri og trykkested) er gjengitt under Tekstgrunnlag og øvrige tekstkilder til diktet.
Småtrykkenes tittelsider er skilt fra den øvrige teksten med en asterisk. Samme tegn er benyttet for strukturerende skillestreker i diktene, jf. for eksempel diktet «Langt borte».
6.1.3. standardisering i brevhovedtekster
Plassering av datolinjer og signaturer er standardisert slik at disse alltid står på egen linje. Dette gjelder uansett om tekstgrunnlaget er trykt eller håndskrevet.
6.1.4. standardisering i sakprosahovedtekster
I sakprosatekster er skilletegn (punktum, komma, kolon) etter overskrifter, føljetongreferanser som «(Fortsættes)», datolinjer og signaturer fjernet. Dette gjelder for trykte tekster og ferdigstilte manuskripter, men ikke for egenhendige ufullførte og/eller uferdige manuskripter.
6.2. ferdigstilte manuskripter (sufflørbøker, brev, dikt- og sakprosamanuskripter)
I HIS gjengis ikke ferdigstilte manuskripthovedtekster (brev, dikt, sufflørbøker og sakprosa) diplomatarisk, men med egenhendige endringer og innslag av andre skriverhender anmerket i det tekstkritiske noteapparatet, jf. pkt. 7.7. Den løpende hovedteksten har slik den endrede teksten; den opprinnelige er gjengitt i noten. Som for de trykte tekstene er de originale linjeskiftene i prosatekst ikke beholdt. Dramatekstene i sufflørbøkene er standardisert på samme måte som i trykte tekster.
Blant dikthovedtekstene forekommer også noen manuskripter. Blandede Digtninger er et egenhendig, endelig manuskript til en påtenkt diktsamling som aldri ble trykt. Utover dette finnes noen enkeltdikt som bare forekommer i manuskript. Disse er i all hovedsak renskrevne. HIS har valgt å gjengi alle dikthovedtekster som har manuskript som grunntekst, på samme vis. Disse behandles som sufflørbøker og brev, altså med standardisert oppsett og med manuskriptendringer omtalt i noteapparatet. Det samme gjelder for et antall ferdigstilte sakprosamanuskripter.
6.3. egenhendige ufullførte og/eller på annen måte uferdige manuskripter
Manuskripter som ikke er gjort klare for offentliggjøring/trykking, har oftest en annen karakter enn trykkmanuskripter, sufflørbøker og brev. De bærer gjerne preg av å være bearbeidet, har tidvis vanskelig lesbar tekst og kan ha mange rettelser. De enkelte rettelsene kan være omfattende og innebære en til dels radikal endring av den eksisterende teksten. Retting av enkle skrivefeil etc., slik vi ser mye av i trykkmanuskripter, sufflørbøker og brev, har Ibsen ikke prioritert i de uferdige manuskriptene.
HIS har ønsket å få frem forskjellen på de uferdige og de ferdige tekstene. De uferdige tekstene er derfor ikke emendert, men gjengitt mest mulig diplomatarisk. Originale linjeskift, skillestreker og strofeskiller (#) er derfor beholdt. Feil og mulige feil er anmerket i det tekstkritiske noteapparatet, jf. pkt. 7.
6.3.1. tekstendringer
Siden disse manuskriptene er etterlatt ufullførte eller uferdige, har Ibsen ofte ikke foretatt de endelige valg for teksten. Derfor kan ikke utgiveren alltid vite hva som skulle bli stående, eller om endringer skulle ignoreres, nye endringer foretas osv. Ibsens endringer i manuskriptet (tilføyelser, strykninger, erstatninger og omplasseringer) er derfor gjengitt i sin helhet i den løpende teksten. Endringene er gjengitt så diplomatarisk som mulig, slik at tilføyelser er plassert der de er foretatt, for eksempel over linjen, og markert med innføyningstegn. Strykninger er markert med gjennomstrekning, mens overskrevet tekst er satt foran tilføyd tekst og markert med spesialklammer. Tydeliggjøring av tegn ved overskriving er markert med fet skrift. Ikke alle endringer i et håndskrift, for eksempel overskriving av tekst, kan gjengis diplomatarisk. I et fåtall tilfeller har Ibsen ikke fullført erstatninger i kladden. Ny tekst er tilføyd uten at noe av den opprinnelige teksten er strøket, og de alternative formuleringene står uavklart side ved side. For tegnoversikt, se Oversikt over tekstkritiske tegn, termer og forkortelser.
6.3.2. skriverhender
For å skille ulike skriverhender i manuskriptene fra hverandre er det i HISb benyttet et system av ulike farver: sort, blått og sepia. De enkelte verkene har nærmere redegjørelse for farvebruk og håndidentifisering, se f.eks. redegjørelse for ulike skriveomganger i [Episk Brand] (HIS 5k, 71). Flere farver kan komme i bruk i HISe, alltid med forklaring av farvebruken.
7. TEKSTFEIL, INTERNVARIASJON, MANUSKRIPTENDRINGER, SKADET MANUSKRIPT
Dette punktet omhandler HIS’ forståelse av begrepet tekstfeil og hva som rettes og ikke rettes i hovedteksten. Rettelser føres i et tekstkritisk noteapparat, som det også gjøres nærmere rede for her.
De tekstkritiske notene til hovedteksten føres som fotnoter i HISb. I HISe er notene tilgjengelige ved å klikke på markerte lemma i den løpende hovedteksten.
I noteapparatet opplyses det om rettelser (emendasjoner, jf. pkt. 7.4, eller konjekturer, jf. pkt. 7.5) som HIS har foretatt i teksten, om mulige feil i teksten, om internvariasjon i trykte grunntekster og om manuskriptendringer i ferdigstilte manuskriptgrunntekster. Utover dette kan det også forekomme noter om særegenheter ved den enkelte tekst, for eksempel gjengivelse av redaktørnoter, ombyttede blad etc.
7.1. ibsens språk
Ordvalg, ortografi, tegnsetting og grammatikk i Ibsens tekster er i hovedsak i samsvar med offisiell norsk i samtiden, det vil si i tråd med danske normer, med en tiltagende fornorskning. For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til innledningene til Catilina 1850 og 1875 (HIS 1k, 34–40 og 146–48). Ibsen sluttet seg til anbefalingene fra det skandinaviske språkmøtet 25.–30. juli 1869 (f.eks. dobbelt konsonant for å markere kort vokal), men elementer fra anbefalingen finnes hos Ibsen også før 1869, på samme måte som også eldre former opptrer i tekster etter dette året.
Ibsens særegne skrivemåter, som ikke kan karakteriseres som feil, er beholdt. Det samme er hans inkonsekvente og delvis mangelfulle tegnsetting, som særlig gjelder kommateringen. Vakling i ortografi og interpunksjon som viser tidens fleksible normer og vekslende praksis, er også beholdt. Ibsen skriver like gjerne «Stokholm» som «Stockholm», noe som gjenspeiler ulike, anvendbare stavemåter, henholdsvis eldre og nyere dansk-norsk, gammel og ny svensk stavemåte. HIS endrer ikke disse stavemåtene i hovedteksten.
Manglende enhetlighet regnes ikke som tekstfeil, men inneholder viktig informasjon om Ibsens utvikling på området rettskrivning. Ibsen innså den ortografiske normeringens kommunikative verdi: Det å nå ut til leserne innebar også å følge en moderne rettskrivning. Anbefalingene fra språkmøtet i 1869 la opp til en bedret forståelse mellom de skandinaviske nabolandene, og ved å følge disse ville også danske og svenske lesere lettere kunne forstå Ibsens tekster.
Det er også slik at Ibsen lar ulike personer i sine dramaer bruke ulike språkformer. Dette kan sees på som uttrykk for ulike personligheter og tjene til deres karakteristikk. Ibsen gjør selv oppmerksom på dette under settingen av Rosmersholm:
Skønt det måske er overflødigt, beder jeg herr Larsen meddelt at det ikke er nogen skrivfejl når der et par steder i madam Helseths replikker står: små barn. Barn istedetfor børn er almindeligt i det lavere norske talesprog. Dette kender sikkert herr Larsen til. Men det er sætteren, jeg er lidt bange for (brev til F. Hegel 30.oktober 1886, HIS 14t, 359).
7.2. stilltiende rettelser
Omvendte bokstaver og satsforskyvninger rettes stilltiende, jf. tidligere redegjørelse for transkripsjon av tekstkildene (pkt. 4) og standardisering av hovedtekstene (pkt. 6.1).
7.3. tekstfeil
Den tyske utgivelsesfilologen Winfried Woesler gir følgende definisjon av en tekstfeil: «En tekstfejl er en forvanskning af budskabet, som forfatteren ikke har ønsket» (Woesler 1994, 9). Den samme definisjonen gis i regulativet til Søren Kierkegaards skrifter (SKS) (Kierkegaard 1997, b. K1, 20). SKS slutter seg også til følgende avgrensning av tekstfeil hos Woesler: «Til tekstfejl hører ikke samtidige skriveres, forlagsredaktørers og trykkeres sædvaner, som ikke berører meningen, og som forfatteren har accepteret mer eller mindre frivilligt» (Woesler 1994, 10). SKS regner med fire kategorier tekstfeil, som alle kan rettes: hørefeil, skrivefeil, lesefeil og trykkfeil. Woesler og SKS regner ikke sakfeil som tekstfeil, disse kan omtales i kommentaren. HIS følger SKS på dette punktet.
En noe annerledes definisjon av tekstfeil som bygger på at tekststedet ikke gir mening innenfor sin kontekstsammenheng, gis av de tyske utgivelsesfilologene Siegfried Scheibe og Hans Zeller: «Kriteriet på feilaktige steder er at de ikke tillater mening i seg selv eller i den nærmere konteksten» (Scheibe 1971, [43]; til norsk ved HIS), og «Kriteriet på en tekstfeil [er] at den ikke tillater mening i sin konteksts sammenheng» (Zeller 1971, 70; til norsk ved HIS). (Jf. også Kondrup 2003 for en diskusjon av tekstfeilproblemet.) I det praktiske arbeidet ligger HIS’ definisjon av tekstfeil nærmest Scheibes og Zellers. En tekstfeil må følgelig være meningsforstyrrende i sin sammenheng for at den skal rettes i HIS. Derfor har ikke HIS rettet «herrer» i «Her gæsted os riddere, herrer og fruer» (HIS 2t, s. 135 l. 15) i andre versjon av Gildet på Solhaug (1883; videreføres i FU), selv om trykkmanuskriptet (NBO Ms.8° 951) og første versjon av Gildet paa Solhoug (1856) har «Herser» («høvdinger») (HIS 2t, s. 40 l. 13). Tekststedet oppviser variasjon mellom utgavene, men begge variantene gir god mening, og det er derfor ikke snakk om noen tekstfeil etter HIS’ definisjon, som på denne måten også vektlegger tekstens historisitet. Derimot har HIS rettet fra «tiden lærer» til «tiden tærer» i sitatet nedenfor:
Gudmund
[…]
Dog, mangt kan i syv års tid forgå.
Sig mig, – mens fjernt fra bygden jeg vandred,
har også hun sig så stærkt forandret?
Margit tvungent spøgende
Hun også? Er det i kongens gård
slig høvisk tale man lærer?
I minder mig om, hvordan tiden tærer –
Gudmund
Margit, hel vel mine ord I forstår.
Engang var I mig begge så blide;
(HIS 2, 128–129)
Som i forrige tilfelle har førsteutgaven og FU samme variant, «lærer», mens trykkmanuskript og første versjon av dramaet har «tærer». HIS oppfatter det slik at «tiden lærer» er feil ut fra konteksten. Margit feiltolker med hensikt Gudmunds påstand om at hun har forandret seg på de syv årene som er gått, i retning av at tiden har tært på henne, altså at hun ser eldre ut, og hun later som hun er fornærmet. Det han egentlig mener, er at hun har endret sin væremåte overfor ham. Men at tiden skal ha lært henne noe, altså at hun har blitt klokere på de syv årene, er ikke tema for diskusjonen mellom de to. Det identiske rimordet på verslinjen over («lærer») styrker oppfatningen av at «tiden lærer» er feil. Sannsynligvis har setteren sett på ordet over linjen, og dermed oppstod feilen.
En forutsetning for å rette en tekstfeil i HIS er at den kan rettes entydig. Dersom en feil kan rettes på flere måter, rettes den ikke i teksten.
HIS retter i tillegg til meningsforstyrrende, entydige feil også slikt som må anses som enkle skrive- og trykkfeil, ikke intendert av Ibsen: gale bokstaver, grammatiske feil, dittografier (gjentagelse av samme ord, stavelse eller bokstav), haplografier (enkeltskrivning av bokstavgruppe som skulle vært skrevet dobbelt, f.eks. referer for refererer), tredobbel konsonant (dog ikke i komposita) og klare metateser. Også enkeltord som Ibsen har utelatt i forglemmelse, typisk infinitivsmerket at, rettes ved at HIS setter inn det uteglemte ordet eller tegnet. Galt gjengitte navn, begreper og saksforhold rettes derimot ikke, men blir gjengitt i urettet form og forklart i ord- og sakkommentarene. Leseren av den kritiske utgaven vil slik få innblikk i Ibsens samtids elastiske norm uten å bli forstyrret av slurv og banale feil – som det for øvrig ikke er mange av.
HIS retter også tekst der det verkinterne systemet tilsier at noe er feil, for eksempel der et ord skrives på en annerledes måte enn ellers i verket. Systeminterne feil kan til en viss grad oppfattes som meningsforstyrrende. Det ville være påfallende om «Du» blir stående med majuskel (D) når det skal være minuskel (d). Det kan misforstås som en utheving av ordet og følgelig være meningsendrende. I Gildet på Solhaug (1883) er eneste forekomst av «Du» rettet.
Dersom det er flere tilfeller av ulike skrivemåter representert i samme tekst, anses dette som inkonsekvens, ikke som tekstfeil. Tekster med mye inkonsekvens blir ikke rettet i samme grad som mer fullendte tekster.
Ord som ikke gir mening, og som ikke forekommer i historiske ordbøker og dessuten ikke kan være norvagismer, rettes dersom det er entydig hva de skal rettes til.
Tilsiktede særegenheter (f.eks. Ginas «potrætter» for portrætter) er ikke rettet i HIS.
Interpunksjon er svært sjelden rettet. Den har innflytelse over tekstens rytme, og endringer her ville lett føre til meningsforskyvninger.
Manglende parentestegn eller anførselstegn emenderes der det er innlysende hvor sitatet begynner og/eller slutter.
Endringer som skyldes setter eller forlegger, regnes som tekstfeil bare dersom de forstyrrer meningen, ellers beholdes de.
Tekster som er overlevert i ikke-egenhendig avskrift, trykt i aviser eller ført i pennen av andre, rettes på samme måte som de øvrige trykte grunntekstene. I disse tilfellene er det oftest svært vanskelig å vite i hvilken grad en feil skyldes Ibsen eller andre.
Det redegjøres for alle rettelser foretatt av HIS i de tekstkritiske fotnotene, unntatt stilltiende rettelser, jf. pkt. 7.2.
HIS gjør ikke oppmerksom på feil i andre utgavers tekst. I tekstredegjørelsene opplyses det hvorvidt de enkelte tekster er gjengitt/omtalt i FU, ES, MU, SU eller HU. I tvilstilfeller er HU konsultert under ederingen.
7.4. emendasjoner
Ved rettelser av tekstfeil skilles det mellom emendasjoner og konjekturer. En emendasjon er en rettelse av en tekstfeil i grunnteksten der den riktige teksten hentes fra en eller flere andre tekstkilder til verket. Emendasjoner vurderes i HIS dersom en annen tekstkilde (særlig trykkmanuskriptet) har en riktigere lesemåte enn førstetrykket. I rettelsesnoten anføres det hvilke lesemåter de ulike tekstkildene til verket har på tekststedet. Tekstkilder som ikke har tilsvarende tekststed, anføres ikke i noten. Tekstkildene ordnes etter følgende hierarki: grunntekst (vanligvis førstetrykk), manuskripter (yngste først), (senere) trykte utgaver (eldste først). Eventuelle manuskripter skrevet etter førstetrykket settes i kronologisk orden innimellom trykkene.
En emenderingsnote til et av Ibsens dikt kan se slik ut:
her] Bergenske Blade 18/6 1854, der Adresseavisen 6/6 1854
Noten skal forstås slik: Lemmaet «her» står i den ederte teksten. Etter lemmategnet (]) står tekstkilden den rettede lesemåten er hentet fra, Bergenske Blade (som er et senere trykk). Dernest følger den feilaktige formen, «der», fra grunnteksten, Adresseavisen (som er førstetrykk).
7.5. konjekturer
En konjektur (kvalifisert gjetning) er en rettelse uten støtte i andre tekstkilder, enten fordi tekstkilder mangler, fordi det aktuelle tekststedet mangler i kildene, eller fordi også kildene har tekstfeil på stedet. Siglum HIS settes for å markere at rettelsen er utgiverens. En konjekturnote til Catilina 1850 kan se slik ut:
vor] HIS, Vor 1.utg., NBO Ms.4° 936
Noten skal forstås slik: Lemmaet «vor» står i den ederte teksten. HIS etter lemmategnet (]) betyr at lemmaets form er utgiverens valg. Så opplyses det om hvilken form ordet har i andre tekstkilder: først ordet og så kildehenvisninger, adskilt med komma.
7.6. internvariasjon
Internvariasjon er variasjon mellom ulike eksemplarer av en trykt grunntekst som følge av endringer foretatt under trykkeprosessen.
Interne varianter føres slik i det tekstkritiske noteapparatet:
Hærmændene] Hermændene ekspl. 3
Noten skal forstås slik: Lemmaet «Hærmændene», som står i den ederte teksten, inneholder den riktige lesemåten og er plassert først. Dernest følger feilaktig lesemåte «Hermændene» samt angivelse av hvilket eller hvilke eksemplarer som har denne lesemåten. I tekstredegjørelsen til det aktuelle verket opplyses det om hvilke eksemplarer av grunnteksten som er benyttet. Det mest feilfrie er valgt som hovedeksemplar.
7.7. manuskriptendringer i ferdigstilte manuskripter (sufflørbøker, brev, dikt- og sakprosamanuskripter)
Når grunnteksten er et ferdigstilt manuskript, gjengis ikke hovedteksten diplomatarisk, men med manuskriptendringene anført i det tekstkritiske noteapparatet, jf. 6.2. En manuskriptendringsnote kan se slik ut:
Ødemarker] endret fra ødemarker
Måten rettelsene er utført på, kan i noen tilfeller gi opplysninger om kronologi. For eksempel vil et erstattende ord som er plassert på linjen etter et overstrøket ord inne i et avsnitt, implisere at endringen er utført umiddelbart. En rettelse utført med en annen penn impliserer at endringen er utført på et senere tidspunkt. En overskriving med samme penn lar det seg derimot ikke gjøre å tidsbestemme. Umiddelbare og senere endringer er spesifisert slik i noteapparatet:
Mine] senere endret fra mine
Forliget] umiddelbart endret fra f
I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre hvilken lesemåte som er den endelige etter en endring. Dette gjøres det oppmerksom på:
kun!] endret fra kun, (usikker rekkefølge)
Egenhendige innslag i ikke-egenhendige sufflørbøker er anmerket slik:
Han forsvinder.] egenhendig tilføyd
Rene strykninger er angitt med posisjon, siden disse ikke er gjengitt i den løpende teksten:
Vrøvl!] etter er egenhendig strøket (Nissen sætter sig i Loftslugen)
Eventuelle andre markeringer i teksten kan være notert dersom de anses å ha betydning:
Thorgjerd] tekstpartiet fra og med Thorgjerd til og med Midnatstider er rammet inn med blyant
7.8. skadet tekst
Skadet tekst kan skyldes bl.a. hull, rifter eller klipping. Skaden anmerkes i noteapparatet dersom den har konsekvenser for lesbarheten. I hovedtekstene er manglende tekst så langt mulig utfylt, innenfor vinkelhaker:
D<in>] ms. skadet
<…>]siste del av brevet er klippet vekk
7.9. feil i egenhendige ufullførte og/eller på annen måte uferdige manuskripter
Når grunnteksten er et egenhendig ufullført og/eller uferdig manuskript, gjengis dette diplomatarisk, i urettet form, jf. 6.3. Tekstfeil angis slik i det tekstkritiske noteapparatet:
halvejs] feil for halvvejs
7.10. mulige feil og metriske avvik
Dersom det er tvil om et tekststed inneholder en tekstfeil eller ikke, anføres dette slik i det tekstkritiske noteapparatet:
kunstnerrigt] kanskje feil for kunstnerisk eller kunstnerligt
Hjerteblod] kanskje feil for Hjerteblad
Varme] kanskje feil for Harme
Lyst] kanskje feil for tyst NBO Ms.4° 1395
En egen kategori utgjør mulige feil som er metrisk begrunnet. Slike er det mange av i Catilina 1850, der arbeidsmanuskriptet har mer regelrette femfotede jamber enn førstetrykket:
hans] kanskje feil for det metrisk bedre idag hans NBO Ms.4° 936
Verslinjen lyder i førstetrykket «hans Fiender imod ham talet –» og mangler altså en stavelse i forhold til versemålet. Arbeidsmanuskriptet har en regelrett femfotsjambe: «idag hans Fiender imod ham talet –». Det opplyses ellers ikke om feil i metrikken i det tekstkritiske noteapparatet hvis ingen av de øvrige tekstkildene har metrisk bedre lesemåter, eller hvis det ikke samtidig er tale om en tekstfeil. Metriske feil og avvik anmerkes derimot i kommentaren.
8. VARIANTER
Internvariasjon er definert som variasjon som følge av endringer i trykkeprosessen innenfor samme opplag, jf. pkt. 7.6. Interne varianter, som det tas hensyn til under etableringen av de trykte hovedtekstene, er det opplyst om i det tekstkritiske noteapparatet.
Ekstern variasjon er tekstlig variasjon mellom ulike tekstkilder til et verk. I HISe vil det i løpet av 2012 være muligheter for synoptisk (sidestilt) sammenstilling av valgte tekstkilder.
8.1. positivt og negativt apparat
I den synoptiske sammenstillingen av tekstkilder inngår tekstene i sin fulle lengde, slik at variantene sees i sin kontekst. For noen av sammenstillingene vil de tekstlige forskjellene være markert. I HISe vil variantapparatet således være «positivt», dvs. at det kan opplyse både om likheter og ulikheter mellom tekstkildene. Et negativt apparat viser bare det som avviker. Fordelene med et positivt apparat er, som utgivelsesfilologen Britta Olrik Fredriksen har påpekt, at man hindrer leseren «i at drage e silentio-slutninger af typen ‹når håndskrift N ikke citeres for en afvigende lesemåde, har det altså samme ordlyd som den trykte tekst›, selv om grunden til den manglende citering måske i virkeligheden er at N ikke er disponibelt på det pågældende sted» (Fredriksen 2003, 25).
For tekstkilder med stor innbyrdes variasjon (for eksempel mellom tidlige arbeidsmanuskripter og de trykte utgavene) vil det i HISe være muligheter for å sammenstille tekstkildene side for side, men avvikene er ikke merket, slik at leserne selv må finne frem til variasjonen. Tekstkritiske redegjørelser og manuskriptbeskrivelser til de enkelte verk gir en hjelp til å orientere seg i tekstkilder med store avvik. For tekstkilder med mindre innbyrdes variasjon kan variasjonen være markert, eksempelvis med farver. Mer informasjon om variantapparatet kommer når dette er tilgjengelig i HISe.
9. TEKSTKRITISKE REDEGJØRELSER
Tekstkritisk redegjørelse, dvs. redegjørelse for det foreliggende tekstmaterialet i hvert enkelt tilfelle, samt HIS’ behandling av grunnteksten består av følgende punkter:
  • valg av grunntekst
  • bibliografiske opplysninger (inkludert en typografibeskrivelse av grunnteksten)
  • øvrige tekstkilder, med en summarisk beskrivelse av sammenhenger og forskjeller mellom dem
  • tekstkritiske bemerkninger (om tekstens ortografi, om HIS’ emendasjoner og standardisering)
  • tidligere tekstkritiske utgaver, her opplyses det om teksten er utgitt i FU («folkeutgave» 1898–1902), MU (mindeudgave 1906–07), ES (Efterladte skrifter 1909), SU (standardutgave, 1918) og HU (hundreårsutgave, 1928–57)
For de mindre tekstene (brev, enkeltdikt og sakprosa) er tekstredegjørelsene mindre omfattende. Den tekstkritiske redegjørelsen etterfølges av en beskrivelse av de enkelte manuskriptkildene, jf. Redegjørelse for manuskriptbeskrivelsene.
10. MANUSKRIPTTYPOLOGI
HIS omtaler manuskriptene til et verk etter en fastsatt typologi, som gjenspeiler stadier i tilblivelsesprosessen. Type 1 og 2 representerer foreløpige utarbeidelser, type 3 og 4 endelige. Manuskripter av alle fire typer kan foreligge renskrevet, ordet «renskrift» alene er derfor ikke anvendelig som typebetegnelse, selv om Ibsen brukte det synonymt med «trykkmanuskript», type 3.
  • Notat. Et «notat» er et manuskript som inneholder nedtegnelser til bruk i et verk. Teksten kan være tenkt til eget bruk og er ikke formet i for eksempel strofer eller replikker, kanskje heller ikke i fulle setninger, og utformingen kan ikke sees å inngå i noen kjent versjon av verket.
  • Arbeidsmanuskript. Et «arbeidsmanuskript» er en uferdig tekstversjon. Det kan være utkast til strofer, replikker, scener, større deler eller fullstendig tekst, i kladdeform eller renskrevet, men teksten befinner seg på et stadium før det endelige.
  • Trykkmanuskript. Et «trykkmanuskript» er et manuskript brukt som forelegg for trykk.
  • Endelig manuskript / endelig renskrift. Et «endelig manuskript» er et manuskript som vurderes som det endelige resultatet av arbeidsprosessen (på linje med trykkmanuskriptet), men som ikke kan påvises å ha vært brukt som trykkmanuskript. Er et slikt manuskript renskrevet, er det gjerne omtalt som «endelig renskrift».
I tillegg har vi scenemanuskripter i form av sufflørbøker og rollehefter. Et «scenemanuskript» er et endelig manuskript til bruk ved teateroppførelse. En «sufflørbok» er et scenemanuskript som inneholder hele stykkets tekst, enten til bruk for teatersufflør eller for andre formål i tilknytning til en oppførelse. Et «rollehefte» er et scenemanuskript til bruk for en enkelt skuespiller. Det inneholder den enkelte skuespillerens replikker.
Typologien er utarbeidet i tråd med materialet. I mange av Ibsens dramaer, men ikke alle, kan vi gjenfinne en tretrinns fremdrift: først to mer eller mindre fullstendige arbeidsmanuskripter (utkast og midlertidig renskrift) i kombinasjon med mindre arbeidsmanuskripter (replikkutkast, enkeltscener), og deretter trykkmanuskriptet. Iblant kan det foreligge tidlige notater forut for arbeidsmanuskriptene. For brev brukes, i de få tilfellene der det er aktuelt, betegnelsene Utkast eller Det avsendte brevet / Selve brevet.
Manuskriptene er enten:
  • Egenhendige. Egenhendige manuskripter er manuskripter der teksten er skrevet av dikteren selv. Manuskriptet regnes som egenhendig selv om det inneholder rettelser eller endringer i andre hender.
  • Ikke-egenhendige. Ikke-egenhendige manuskripter er manuskripter uten egenhendige innslag.
  • Delvis egenhendige. Delvis egenhendige manuskripter er manuskripter som i utgangspunktet ikke er egenhendige, men som inneholder innslag i dikterens hånd, f.eks. tilføyelser eller mindre rettelser.
11. ANVENDTE OPPSLAGSVERK ordbøker
  • Bjorvand, Harald og Fredrik Otto Lindeman: Våre arveord : etymologisk ordbok. Oslo, Novus, 2000
  • Falk, Hjalmar og Alf Torp: Etymologisk Ordbok over det norske og det danske Sprog. Kristiania, Aschehoug, 1903-06
  • Hansen, Maurits Christopher: Fremmed-Ordbog. Kristiania, Chr. Tønsberg, 1851
  • Holberg-ordbog. [København], Det danske Sprog- og Litteraturselskab, 1981–88
  • Ibsen-ordbok.Oslo, Gyldendal, 1958, red. R. Iversen (HU 21)
  • Kalkar, Otto: Ordbog til det ældre danske Sprog. København, Thiele, 1881–1918
  • Listov, Andreas: Ordsamling fra den norske æsthetiske Literatur siden Aaret 1842. København, Gyldendal, 1866
  • Mau, Edvard: Dansk Ordsprogs-Skat. København, Gad, 1879
  • Meyer, Ludvig: Fremmedordbog. København, Schubothe, 1844 (2. utg.)
  • Molbech, Christian: Dansk Ordbog. København, Gyldendal, 1833 og 1859 (1. og 2. utg.)
  • Norsk riksmålsordbok. [Oslo], Kunnskapsforlaget, 1937–57 og 1983–1995 (1. og 2. utgave)
  • Ordbog over det danske sprog. København, Gyldendal, 1918–56
  • Ordbok över svenska språket. Lund, Gleerup, 1898
  • Aasen, Ivar: Norske Ordsprog. Christiania, Werner, 1856
grammatikker
  • Hansen, Maurits Christopher: Practisk Veiledning i Modersmaalet. Christiania, R. Hviids Forlag, 1825 og senere
  • Hansen, Maurits Christopher: Norsk Grammatik. Christiania, R. Hviids Forlag, 1837 (5. utg.)
  • Knudsen, Knud: Haandbog i dansk-norsk Sproglære. Kristiania, Abelsted, 1856
  • Løkke, Jakob: Modersmaalets Formlære i udførlig Fremstilling. Kristiania, Johan Dahl, 1855
  • Løkke, Jakob: Beretning om Det Nordiske retskrivningsmøde i Stockholm 25de–30te juli 1869. Kristiania, Malling, 1870
  • Løkke, Jakob: Modersmaalets Grammatik til Skolebrug. Christiania, Cappelen, 1879
andre oppslagsverk
  • Arkiv for dansk litteratur, www.adl.dk
  • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo, Kunnskapsforlaget, 1991–93 (2. utg., 4. oppl.)
  • Dokumentasjonsprosjektet, Eining for digital dokumentasjon, Universitetet i Oslo, www.edd.uio.no
  • Papirkonkordansen over Henrik Ibsens verker, utgitt av Universitetsbiblioteket i Oslo
  • Salmonsens Konversationsleksikon. København, Schultz, 1915–30 (2. utg.)
  • Skautrup, Peter: Det danske sprogs historie. København, Gyldendal, 1953 (b. 3)
  • Vinje, Finn-Erik: Et språk i utvikling. Oslo, Aschehoug, 1978 (2. utg.)
_#_