Uten å ta stilling til realitetene bak dette må det også nevnes at andre forskere har sett andre modeller bak Hedda-skikkelsen. Daniel Haakonsen mener at den svenske forfatterinnen Victoria Benedictsson (kjent under det mannlige forfatterpseudonymet Ernst Ahlgren) har levert de mest avgjørende trekk til dramafiguren. Ikke bare Benedictsson, men også hennes forfatterkollega og nære personlige venn Axel Lundegård kan ifølge Haakonsen gjenfinnes i paret Hedda–Løvborg.
Ibsen kunne ha fått kjennskap til Victoria Benedictssons skjebne gjennom flere kanaler. Han møtte henne personlig da han besøkte Stockholm i september 1887, først ved en privat middag hos forfatterinnen Anne Charlotte Edgren, dernest samtalte han lenge med henne ved en bankett på Grand Hotel, der han 24. september holdt sin tale om forholdet mellom naturvitenskapelig og åndelig evolusjon og om et fremtidig sammenfall av poesi, filosofi og religion i form av det tredje rige. Ibsen ägnat henne en påtaglig uppmerksamhet under denne banketten (Böök 1949, 229–30; jf. talen). Benedictsson hadde et nært og problematisk forhold til Georg Brandes. Året etter møtet med Ibsen begikk hun selvmord, og i samtiden ble det sagt at forholdet til Brandes var årsaken (selv om dette neppe er riktig). Etter hennes død utkom ganske raskt to biografier som bygget på et rikholdig materiale av hennes brev og etterlatte selvbiografiske notiser. Den første, utgitt i 1889, var skrevet av Ellen Key. Deretter utkom i april 1890 Axel Lundegårds egen fremstilling av det nære forholdet mellom de to forfattervennene. Hos Lundegård er det etterlatte brevmaterialet supplert med hans egne omfattende kommentarer om Benedictssons personlighet og om samværet mellom de to kameratene. Ibsen kan teoretisk ha kjent begge disse fremstillingene da han skrev Hedda Gabler, enten ved egen lesning eller gjennom omtale.
Haakonsen, som bygger på Keys biografi, finner at en rekke trekk i det bildet hun tegner, peker klart i retning av Victoria Benedictsson som Heddas modell. Hennes far hadde ikke fått oppfylt sitt ønske om å bli offiser, men oppdro den yngste datteren som en gutt og i pakt med militære idealer. I en av hennes egne selvbiografiske opptegnelser forteller Benedictsson: Han lärde mig rida, brottas, skjuta med pistol(sitert etter Haakonsen 1981, 230). I den etterlatte brevvekslingen mellom Benedictsson og Lundegård adresserte de hverandre med ordet Kamrat!. I korrespondansen diskuterte de slike emner som Ibsens diktning og betydningen av å være seg selv, men også spørsmål som det på denne tid var tabu å beskjeftige seg med for en kvinne. Lundegård gav sin venninne uforbeholdne opplysninger om livet blant menn og frigjorde henne slik fra kvinnelige fordommer, ifølge Key. Både Key og Lundegård fremstiller Benedictsson som en reservert, aristokratisk natur med avsky for tomme konvensjoner. Hun var fylt av skjønnhets- og frihetslengsel, men viste også, særlig slik Lundegård fremstiller henne, manglende selvtillit og klare tendenser til alvorlig depresjon.
Brack]tysk slektsnavn, av flere opphav: 1) lavtysk bostedsnavn, av middellavtysk brake ‘kvist; ris, kratt o.l.’, 2) herkomstnavn av et tilsvarende nordtysk stedsnavn, som finnes mange steder, 3) tilnavn av middeltysk bracke ‘sporhund’ (R. Kohlheim & V. Kohlheim 2000, 147–48). Navnet forekommer én gang i Bergen i folketellingen 1865, men er ellers ikke kjent i landsdekkende norske kilder fra 1800-tallet. Folketellingene 1875 (to personer) og 1900 (én person) har et slektsnavn i formen Brak, men det ser ut til å ha annet grunnlag. Navnet kan henspille på det svenske uttrykket bracka, som skal ha oppstått i studentspråk som en ellipse av skinn-bracka, brukt ironisk om borger og opprinnelig om håndverkere osv., personer med begrenset horisont og uten høyere kultur (men med trygg økonomisk stilling) og senere i mer almen betydning om spissborger, filister, (mer eller mindre ubehagelig) kälkborgare (dvs. småborger, spissborger, person uten høyere interesser, jf. kälkestadsborgare, dvs. borger i (den fingerte byen) Kälkestad, som tidligere ble anvendt med samme betydning som Kråkvinkel o.l.). Bracka ble ofte brukt i samtidsdebatten i denne siste betydningen og finnes både hos Victoria Benedictsson (Ernst Ahlgren) og Strindberg (SAOB).
kammerater]om mann og kvinne som står hverandre nær ved felles arbeid, felles interesser e.l., uten tanke på erotisk forhold (NRO kamerat 1 a). Ordet ble brukt av forfatterne Victoria Benedictsson og Axel Lundegård om fortrolighetsforholdet mellom dem. Det var også sentralt i fremstillingen av forholdet mellom ektefellene i Strindbergs skuespill Kamraterna (1887), som dreier seg om fri seksualitet, sjalusi og maktkamp hos et skandinavisk kunstnerektepar i Paris (jf. innledningen, under Bakgrunn).
Ibsen var ikke den eneste forfatter i samtiden som benyttet billedhuggerkunsten i fremstillingen av et kunstnermotiv. Den svenske forfatterinnen Victoria Benedictsson (kjent under det mannlige forfatterpseudonymet Ernst Ahlgren) etterlot seg ved sin død i 1888 manuskriptet til skuespillet Den bergtagna, der emnet er hentet fra kunstnerlivet i Paris, en by Benedictsson selv hadde besøkt to ganger. Det samme stoffet hadde Benedictsson også benyttet i en lang novelle. Etter forfatterinnens selvmord i 1888 bearbeidet hennes forfattervenn Aksel Lundegård det etterlatte dramamanuskriptet og utgav det i 1890 med begges navn på tittelbladet. Dramaets innhold peker både mot forfatterinnens eget forhold til Georg Brandes og forholdet mellom billedhuggeren Rodin og hans modell og medarbeider Camille Claudel. Det rommer kanskje også allusjoner til Gustav Vigeland.
Fru Benedictssons død] Victoria Benedictsson (med pseudonym Ernst Ahlgren) tok sitt eget liv på et hotellrom i København 22. juli 1888. I 1890 utgav hennes medarbeider Axel Lundegård Victoria Benedictsson (Ernst Ahlgren) :; en själfbiografi ur bref och anteckningar, hvor hun blir fremstilt som et offer for Georg Brandes: Selvmordet er et resultat av ulykkelig kjærlighet til en mann som har misbrukt og forført henne, og hennes skjebne blir det endelige argument mot den frie kjærlighet som Brandes sies å representere. Det ble tidlig reist tvil om denne versjonen, og både selvmordet og hennes selvfremstilling ble i stedet knyttet til forverringen av hennes psykiske helse (SBL; J. Knudsen 1994, b. 1, 231–49).
Deres ... livsskildring af hende] sannsynligvis Victoria Benedictsson i kalenderen Svea (1888, 16–32) (Johnsson 1934, 388)
VICTORIA [MARIA] f. Bruzelius (pseud. Ernst Ahlgren) BENEDICTSSON
Uten å ta stilling til realitetene bak dette må det også nevnes at andre forskere har sett andre modeller bak Hedda-skikkelsen. Daniel Haakonsen mener at den svenske forfatterinnen Victoria Benedictsson (kjent under det mannlige forfatterpseudonymet Ernst Ahlgren) har levert de mest avgjørende trekk til dramafiguren. Ikke bare Benedictsson, men også hennes forfatterkollega og nære personlige venn Axel Lundegård kan ifølge Haakonsen gjenfinnes i paret Hedda–Løvborg.
Ibsen kunne ha fått kjennskap til Victoria Benedictssons skjebne gjennom flere kanaler. Han møtte henne personlig da han besøkte Stockholm i september 1887, først ved en privat middag hos forfatterinnen Anne Charlotte Edgren, dernest samtalte han lenge med henne ved en bankett på Grand Hotel, der han 24. september holdt sin tale om forholdet mellom naturvitenskapelig og åndelig evolusjon og om et fremtidig sammenfall av poesi, filosofi og religion i form av det tredje rige. Ibsen ägnat henne en påtaglig uppmerksamhet under denne banketten (Böök 1949, 229–30; jf. talen). Benedictsson hadde et nært og problematisk forhold til Georg Brandes. Året etter møtet med Ibsen begikk hun selvmord, og i samtiden ble det sagt at forholdet til Brandes var årsaken (selv om dette neppe er riktig). Etter hennes død utkom ganske raskt to biografier som bygget på et rikholdig materiale av hennes brev og etterlatte selvbiografiske notiser. Den første, utgitt i 1889, var skrevet av Ellen Key. Deretter utkom i april 1890 Axel Lundegårds egen fremstilling av det nære forholdet mellom de to forfattervennene. Hos Lundegård er det etterlatte brevmaterialet supplert med hans egne omfattende kommentarer om Benedictssons personlighet og om samværet mellom de to kameratene. Ibsen kan teoretisk ha kjent begge disse fremstillingene da han skrev Hedda Gabler, enten ved egen lesning eller gjennom omtale.
Haakonsen, som bygger på Keys biografi, finner at en rekke trekk i det bildet hun tegner, peker klart i retning av Victoria Benedictsson som Heddas modell. Hennes far hadde ikke fått oppfylt sitt ønske om å bli offiser, men oppdro den yngste datteren som en gutt og i pakt med militære idealer. I en av hennes egne selvbiografiske opptegnelser forteller Benedictsson: Han lärde mig rida, brottas, skjuta med pistol(sitert etter Haakonsen 1981, 230). I den etterlatte brevvekslingen mellom Benedictsson og Lundegård adresserte de hverandre med ordet Kamrat!. I korrespondansen diskuterte de slike emner som Ibsens diktning og betydningen av å være seg selv, men også spørsmål som det på denne tid var tabu å beskjeftige seg med for en kvinne. Lundegård gav sin venninne uforbeholdne opplysninger om livet blant menn og frigjorde henne slik fra kvinnelige fordommer, ifølge Key. Både Key og Lundegård fremstiller Benedictsson som en reservert, aristokratisk natur med avsky for tomme konvensjoner. Hun var fylt av skjønnhets- og frihetslengsel, men viste også, særlig slik Lundegård fremstiller henne, manglende selvtillit og klare tendenser til alvorlig depresjon.
Brack]tysk slektsnavn, av flere opphav: 1) lavtysk bostedsnavn, av middellavtysk brake ‘kvist; ris, kratt o.l.’, 2) herkomstnavn av et tilsvarende nordtysk stedsnavn, som finnes mange steder, 3) tilnavn av middeltysk bracke ‘sporhund’ (R. Kohlheim & V. Kohlheim 2000, 147–48). Navnet forekommer én gang i Bergen i folketellingen 1865, men er ellers ikke kjent i landsdekkende norske kilder fra 1800-tallet. Folketellingene 1875 (to personer) og 1900 (én person) har et slektsnavn i formen Brak, men det ser ut til å ha annet grunnlag. Navnet kan henspille på det svenske uttrykket bracka, som skal ha oppstått i studentspråk som en ellipse av skinn-bracka, brukt ironisk om borger og opprinnelig om håndverkere osv., personer med begrenset horisont og uten høyere kultur (men med trygg økonomisk stilling) og senere i mer almen betydning om spissborger, filister, (mer eller mindre ubehagelig) kälkborgare (dvs. småborger, spissborger, person uten høyere interesser, jf. kälkestadsborgare, dvs. borger i (den fingerte byen) Kälkestad, som tidligere ble anvendt med samme betydning som Kråkvinkel o.l.). Bracka ble ofte brukt i samtidsdebatten i denne siste betydningen og finnes både hos Victoria Benedictsson (Ernst Ahlgren) og Strindberg (SAOB).
kammerater]om mann og kvinne som står hverandre nær ved felles arbeid, felles interesser e.l., uten tanke på erotisk forhold (NRO kamerat 1 a). Ordet ble brukt av forfatterne Victoria Benedictsson og Axel Lundegård om fortrolighetsforholdet mellom dem. Det var også sentralt i fremstillingen av forholdet mellom ektefellene i Strindbergs skuespill Kamraterna (1887), som dreier seg om fri seksualitet, sjalusi og maktkamp hos et skandinavisk kunstnerektepar i Paris (jf. innledningen, under Bakgrunn).
Ibsen var ikke den eneste forfatter i samtiden som benyttet billedhuggerkunsten i fremstillingen av et kunstnermotiv. Den svenske forfatterinnen Victoria Benedictsson (kjent under det mannlige forfatterpseudonymet Ernst Ahlgren) etterlot seg ved sin død i 1888 manuskriptet til skuespillet Den bergtagna, der emnet er hentet fra kunstnerlivet i Paris, en by Benedictsson selv hadde besøkt to ganger. Det samme stoffet hadde Benedictsson også benyttet i en lang novelle. Etter forfatterinnens selvmord i 1888 bearbeidet hennes forfattervenn Aksel Lundegård det etterlatte dramamanuskriptet og utgav det i 1890 med begges navn på tittelbladet. Dramaets innhold peker både mot forfatterinnens eget forhold til Georg Brandes og forholdet mellom billedhuggeren Rodin og hans modell og medarbeider Camille Claudel. Det rommer kanskje også allusjoner til Gustav Vigeland.
Fru Benedictssons død] Victoria Benedictsson (med pseudonym Ernst Ahlgren) tok sitt eget liv på et hotellrom i København 22. juli 1888. I 1890 utgav hennes medarbeider Axel Lundegård Victoria Benedictsson (Ernst Ahlgren) :; en själfbiografi ur bref och anteckningar, hvor hun blir fremstilt som et offer for Georg Brandes: Selvmordet er et resultat av ulykkelig kjærlighet til en mann som har misbrukt og forført henne, og hennes skjebne blir det endelige argument mot den frie kjærlighet som Brandes sies å representere. Det ble tidlig reist tvil om denne versjonen, og både selvmordet og hennes selvfremstilling ble i stedet knyttet til forverringen av hennes psykiske helse (SBL; J. Knudsen 1994, b. 1, 231–49).
Deres ... livsskildring af hende] sannsynligvis Victoria Benedictsson i kalenderen Svea (1888, 16–32) (Johnsson 1934, 388)
VICTORIA [MARIA] f. Bruzelius (pseud. Ernst Ahlgren) BENEDICTSSON
