Henrik Ibsens skrifter

Henning Junghans Thue utgav i 1846 Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske (jf. Dramatiske diktarter ovenfor), beregnet for bruk i den høyere skole. Denne boken har vi grunn til å tro at Ibsen benyttet som artiumsforberedelse (jf. HIS 1k, 19). Thue bygget sin litteratur- og genrehistoriske fremstilling av de ulike diktartene på et kunstsyn der ideen er ensbetydende med et «Sjælebillede» som skal fremstilles ved et hjelp av kunstverkets «Form»:

I likhet med sine samtidige var Thue påvirket av det som gjennom hele første del av 1800-tallet hadde preget tysk og nordeuropeisk åndsliv, nemlig den estetiske idealismens oppfatning av forholdet mellom tanke (idé) og virkelighet. Denne tankeretningen så en absolutt ånd eller idé som det primære, og oppfattet den materielle verden som et uttrykk for og et resultat av en slik underliggende eller alt-bestemmende virkelighet (såkalt objektiv idealisme). En slik oppfatning hadde siden midt på 1700-tallet preget tysk filosofi og litterær kritikk, den ble dominerende i romantikken, og etter romantikken hadde den ved midten av 1800-tallet fortsatt en sterk posisjon, både i Tyskland og Skandinavia.

Idealismens kunstsyn var på denne tid alment tankegods. Det nummer av Nordisk Universitets-Tidskrift som Ibsen anmeldte i 1863, er et godt eksempel på det. Her publiserte maleren Constantin Hansen artikkelen «De ‹skjønne› Kunsters Enhed», som bygger på Lorentz Dietrichsons kunstsyn i boken Den bildende Kunst i dens historiske Forhold til Religionsformerne (1862). Hansen skriver at kunstens mål ikke er naturetterligning:

I sin anmeldelse av tidsskriftet ønsker Ibsen «navnlig at fæste vore Læseres Opmærksomhed» på denne artikkelen og dens påstander, som han mener «fortjene Overveielse og Drøftelse» (HIS 16, s. 418 l. 2–6).

M.J. Monrad formidlet sin estetikk blant annet gjennom en serie åpne forelesninger i Det norske Studentersamfund. I innledningsforedraget, som ble publisert i Illustreret Nyhedsblad i 1858, taler han om «Skjønhedens, Harmoniens evige Love» og «Skjønhedens Guddom» som «en Luftning fra Uendelighedens Verden». Det skjønne «er intet Andet end et Skjær af denne fra det Hele, fra Ideen faldende Belysning» (Monrad 1858b, 202). Året etter bragte Illustreret Nyhedsblad også en omtale av hans Tolv Forelæsninger om det Skjønne.

Romantikkens kunstfilosof Solger hadde spilt en viktig rolle i fremveksten av den idealistiske estetikken (jf. Tragedie og/eller sørgespill ovenfor). Han så tilværelsen som et dialektisk spill av motsetninger, noe som også bestemte hans oppfatning av det skjønne som en syntese av motsatser. Det skjønne bestod for ham i spenningsfeltet mellom det guddommelige og det jordiske, mellom idé og virkelighet (Westling 1985, 63). I sine Vorlesungen über Ästhetik (1829) fremstilte Solger dramaet som den høyeste kunstform: «Den dramatiske poesi er den universelle da den ikke fremstiller noe bestemt stoff i tilknytning til ideen, men ideen selv i dens rene virksomhet» (Wiese red. 1969, 28; til norsk ved HIS).

Ifølge Solger skiller ikke et sant drama mellom begrep og fremtoning (Erscheinung), det vil si virkeliggjøring eller konkretisering. Dramaet bestemmes nemlig ikke av hvilket stoff det behandler, men av hvordan det lykkes i å fremstille dypere drivkrefter bak konkret menneskelig handling. Selv den høyeste virkelighet er ingen ting i seg selv, dersom den ikke åpenbarer en guddommelig idé. Ideen er imidlertid noe helt annet enn abstrakte tanker og begreper. Den dramatiker som bare lar dramapersonene diskutere slike begreper, uten at en høyere idé samtidig er til stede i stykket, forlater det universelle og trekkes ned i det alminnelige livets sfære. Men det rett og slett alminnelige, især slik det blir fremstilt i lavkomiske skuespill (som posse og farse) og borgelige lystspill, ligger ifølge Solger utenfor kunstens grenser.

Solger foregrep den mest innflytelsesrike av de idealistiske filosofene, nemlig Hegel og hans estetikk. Hegel konstruerte hele tilværelsen som et logisk, fysisk og åndelig univers, kjennetegnet av en iboende dynamikk. Hans kunstfilosofi sprang ut fra oppfatningen av en objektiv ånd, en absolutt idé, noe i seg selv værende. Ånden virkeliggjør seg selv i historien og den materielle verden, i form av en enhet av objektivitet og idealitet, slik det skjer innenfor de tre områdene kunst, religion og filosofi. Kunsten er et middel til å åpenbare ånden og bringe den til bevissthet. Det fysiske kunstverket kan nå frem til anskuelse av den absolutte ånd ved å konkretisere den og presentere den for våre sanser. Gjennom det åndeliggjorte, konkrete kunstverket kommer altså den sanne virkeligheten til syne.

Denne filosofien preger også Hegels estetiske teori. I hans posthumt utgitte Vorlesungen über die Ästhetik (1835–42) så han den estetiske utviklingen som treleddet, og talte om den symbolske, den klassiske og den romantiske kunstform. Solgers og Hegels kunstfilosofi ble videreført av Friedrich Theodor Vischer, som midt på 1800-tallet ble regnet som samtidens viktigste estetiske teoretiker. Idéhistorikeren Christer Westling skriver at «tillräckligt många kunde sin Vischer för att också den dialektiske terminologin skulle spela en roll för 1860-talets litteraturrecensioner» (1985, 136). Vischers Ästhetik oder Wissenschaft des Schönen utkom i seks bind i årene 1846–57 og er blitt kalt både «den efterhegelilanske Æstetiks Hovedværk» (Rubow 1931, 166) og «lika mycket ett monument över en epok som ett verk av en man» (Westling 1985, 109).

Den danske litteraturhistorikeren Kristian Arentzen utgav i 1854 en oversettelse av flere Vischer-tekster under tittelen Vor Tid, betragtet fra det æsthetiske Standpunkt, der han i forordet skriver at Vischer har «den sjeldne Forening af streng, skarp Tænkning og fyldig Anskuelighed, som er denne Videnskabsmand egen [og] som i saa høi Grad kvalificerer ham til æsthetiske Undersøgelser, paa hvilket Gebet han sikkert staar uovertruffet for Øieblikket» (Vischer 1854, 29). Boken presenterer Vischers tanker om det skjønne i dets objektive, historiske eksistens i vår tid. Vischers estetikk lå også til grunn for Carsten Hauchs artikkel «Om den poetiske Sandhed og det poetiske Skin eller om Stoffet, Formen og det ideale Indhold i Poesien», publisert i Nordisk Universitets-Tidskrift i 1856. Hauch, som både var skjønnlitterær forfatter og professor i estetikk ved Københavns universitet i 1851–72, henviser til Vischers Ästhetik (2. del, 2. avdeling, § 406) når han hevder at poesien skal gjengi de dypeste sannheter og føre oss inn i en verden som står over det sedvanlige liv, der «den ideale Fuldendelse» hersker. Fordi den indre sannhet ikke er noe utvortes, er det ikke noe mål å etterligne den ytre virkeligheten med full «Natursandhed». Man må i stedet søke ideen som det ordnende prinsipp i det skjønne, noe som er ensbetydende med det i seg selv avsluttede bilde kunsten fordrer. Dikteren må gjennom observasjon av sine medmennesker være oppmerksom på de «Lynglimt» av indre sannhet som plutselig kan vise seg og brått forsvinne igjen. Han må se og oppta slikt i sitt indre, for siden å bruke det i sin diktning (Hauch 1856, 29). Den grunnleggende betingelsen for enhver dramatisk og episk dikter er altså et åndelig syn. Dikteren må lytte til karakteristiske ord og ytringer som kommer fra sjelens dyp, og notere seg hvert utbrudd av lidenskap. Nødvendig for «denne Kunst at se» er «en Digteranskuelse, hvori det Ydre og Indre paa engang er tilstede, og viser sig i sin fulde levende Eenhed» (1856, 30, 32). Dikteren kan også vende blikket innover i seg selv. Han gir diktersynene en høyere fylde og sine karakterer en dypere konsekvens enn i den ytre verden rundt ham, ved å sammenfatte detaljer til en ny, organisk enhet som forbinder alt til en totalanskuelse. Det er «det dybere, sig bestandig udviklende Indhold i den Verden, der omgiver ham […] der afspeiler sig i hans eget Bryst» (1856, 39). I lutret skikkelse gir dikteren sine syner tilbake til verden i form av samlede bilder. «Hiin Sphære er det, man har givet Navn af Skjønhedens eller Idealitetens Verden» (1856, 42). Flere av uttrykkene i Hauchs artikkel synes å ligge nær Ibsens tale i 1874 til norske studenter om sin egen kunstneriske virksomhet, der han både spør og gir svar: