Henrik Ibsens skrifter

1887 filologisk embetseksamen. Deretter flere år i utlandet, særlig Frankrike og England. Fra 1892 universitetslærer, fra 1895 dosent i europeisk litteraturhistorie, 1914 professor. Utgav 1894 Kunsten og Moralen, en kritikk av naturalistiske diktere og kritikere. Collins fremste kulturhelter var Shakespeare og Bjørnson; om den siste skrev han en nesten 1000 sider lang biografi om hans barndom og ungdom (1907). Skrev også en rekke ganger om Ibsen: om Lille Eyolf i «Henrik Ibsen og troen paa livet» (Nyt Tidsskrift 1894–95, 217–32); om John Gabriel Borkman sammenlignet med Alfred Nobel i «To menneskeskikkelser» (Verdens Gang 16. januar 1897); om Når vi døde vågner i «Kunstens Menneskeofringer» (Verdens Gang 5. april 1900); «Björnson and Ibsen : a comparative sketch» (The Ethical World 1900, 132–33, 181–82, 204); nekrolog samt artikkelen «Ibsen æres i Døden : et Tog uden Sidestykke» (Verdens Gang 1. juni 1906); «Henrik Ibsen som Bygmester» (Urd 1906, 340–42, 351–53); «Henrik Ibsens fremtidsdrøm» (Samtiden 1906, 385–96, 481–96); «Henrik Ibsens dramatiske bygningsstil» (Tilskueren 1906, 601–12); «Henrik Ibsen und Norwegen» (Die neue Rundschau 1907, 1281–1302; gikk også som artikkelserie i tretten numre av Dagbladet 1907–08); Kampen om kjærlighed og kunst i naturalismens tidsalder (1913); om Peer Gynt i Samtiden (1913, 593–613) og i Det geniale menneske (1914, 33–35, 101–13); innledning til Peer Gynt (1915); om «Paa Vidderne» (Edda 1928, 34–42) (Ibsen-bibliografien; NBL 2. utg; Pettersen 1928).