Henrik Ibsens skrifter

1854 juridisk embetseksamen. Deretter ved kultusministeriet, fra 1863 som fullmektig. Skrev samtidig om kulturhistoriske emner og ble 1861 dr.phil. på en avhandling om Rolandskvadet. Ivrig tilhenger av en skandinavisk union. 1865 formann for Nordisk samfund i Danmark og 1866–70 medredaktør (med Gustaf Hamilton) av Nordisk tidskrift för politik, ekonomi och litteratur. Etter en uttalelse her måtte han 1866 velge mellom sitt embete og sin politiske skribentvirksomhet og forlot departementsstillingen. Med sitt nasjonale og kristne, grundtvigianske livssyn ble en av hans merkesaker å bekjempe G. Brandes (DBL). I Dansk Maanedsskrift anmeldte han 1858 Hærmændene paa Helgeland (VIII, 483–90), 1860 diktet «Paa Vidderne» (II, 477–80), 1864 Kongs-Emnerne(I, 110–17) og Kjærlighedens Komedie (I, 117–19). I Nordisk tidskrift anmeldte han 1866 Brand (108–12) og 1869 De unges Forbund (759–65) (Ibsen-bibliografien; HFL 3; K&E 1, 309, 311). Ibsen anmeldte 1861 i Illustreret Nyhedsblad nr. 51 Rosenbergs oversettelse av Klaus Groths Fortællinger (HFL 3, 83).