Henrik Ibsens skrifter

Trådte 1842 med sangen «Længe var Nordens herlige Stamme spaltet i trende sygnende Skud» frem som skandinavismens fremste dikter. 1841–81 leder av bladet Fædrelandet. Gjorde det i 1840-årene til det førende opposisjonsorgan mot eneveldet og i 1850–60-årene til de nasjonalliberales organ. Arbeidet 1863 aktivt for en dynastisk union med Sverige, og meldte i desember, foran den truende krigen med Preussen, at kong Karl 15. stod fast på sitt løfte om å komme Danmark til unnsetning. Fulgte de nasjonalliberale i deres distansering fra demokrati og parlamentarisme. Motstander av de nye åndstendenser som brøt frem i begynnelsen av 1870-årene, særlig brandesianismen. 1872 skrev han mot Det forenede Venstre og ble angrepet av Bjørnson. 1878–80 i skarp strid med representanter for det litterære venstre, bl.a. H. Drachmann, V. Pingel og S. Schandorph. Ble 1877 dømt ved landsoverretten for injurier mot G. Brandes (boten redusert av Høyesterett 1878) (GBT). Gikk 1881 av som redaktør av Fædrelandet, og avisen gikk inn kort tid etter. 1883–93 formann i Høyres arbeider- og velgerforening (Bricka; DBL). I Fædrelandet skrev han om Samfundets støtter (1877 nr. 269) og Gengangere (24/12 1881) (Ibsen-bibliografien).