Henrik Ibsens skrifter

Boken er beskåret og bundet inn sammen med dobbelte forsatsblad samt fremre og bakre flyblad, men uten omslagsblad. Innbindingen er håndverksmessig utført i halvbind med rygg i grønt skinn. Permen er overtrukket med sort, strukturert papir. Ryggen er dekorert med tittel, «H. Ibsen / Kongs- / Emnerne», og horisontale streker i sort og gullpreg. Forsatsbladene er av tykt papir med brune diagonale striper i et rutemønster, de er limt til for- og bakpermen. Et ex libris finnes på den delen av forsatsbladet som er limt på innsiden av fremre perm. Snittet har blå farveprikker, kapitelbånd i brunt og hvitt. Det eksisterer flere utstyrsvarianter, observert av Schiøtz og Ringstrøm (2006, 168). Boken ble trykt på vanlig papir, uinnbundet, med omslag i brunt og gult, samt i helshirting i rødbrunt, blått, fiolett og grønt/blått, med forfatternavnet «Jbsen» på forpermen og ryggen. Dessuten finnes noen få eksemplarer trykt på velin (muligens fremstilt på Paul Botten Hansens initiativ, jf. Thuesen 1925, 13), med skinnrygg, pappbind og gul forsats. Ingen av de eksemplarer HIS har benyttet, er trykt på velin, og ingen har originalomslag. Ifølge Thuesen har dette en ramme med rokokko-ornamenter i hjørnene, samme tekst som på tittelbladet og blank versoside. Thuesen har ikke sett eksempler på omslagets bakre del, altså tredje og fjerde side (1925, 7). Tittelbladets versoside har teksten «J. Chr. Gundersens Bogtrykkeri». Det neste tittelbladets versoside inneholder rollelisten (rectosiden bare tittelen «Kongs-Emnerne»). Etter dramateksten følger to blad notebilag med musikk komponert av Emma Dahl til «Margretes Vuggesang». S. [1] av disse to bladene er bilagets tittelside, s. [2–3] har notene og sangteksten og s. [4] opplysningen «Trykt hos Werner & Comp.». Ifølge Norsk Bog-Fortegnelse ble Kongs-Emnerne solgt med notebilaget (Botten-Hansen & Petersen red. 1870, 115).

Første utgave var forlagt av Johan Dahl, Kristiania. I 1870 kjøpte Gyldendal restopplaget (jf. kommentar til brev til Frederik Hegel 25. januar 1870 og 12. februar 1870). Ifølge Tveterås (1950–96, b. 2, 428) var dette på ca. 90 eksemplarer.Tveterås mener at Thuesens anslag over antall resteksemplarer – 100 heftet og de øvrige 100 i materie, dvs. uheftede og uten notebilag (Thuesen 1925, 7) – er galt, og belegger dette med Dahls egne opplysninger i et brev 23. november 1869. Tallet 90 bekreftes av Hegels brevkonsept til Ibsen 2. april 1870 (KBK NKS 3742, 4°, II). Tveterås skriver videre at Hegel siden, utenom den aktuelle handelen, kan ha overtatt eksemplarer i materie uten notebilag (1950–96, b. 2, 428). Gyldendal satte nytt omslag på resteksemplarene. Dette omslagsbladet, trykt hos Schulz, har følgende tekst: «Kongs-Emnerne. / Historisk Skuespil / i fem Akter / af / Henrik Ibsen. / Kjøbenhavn. / Gyldendalske Boghandel.» Ifølge Thuesen er omslagets annen og tredje sider blanke, på den fjerde averteres de fire dramaene som til da var utgitt hos Gyldendal, dvs. Brand, Kjærlighedens Komedie (2. utg.), Peer Gynt og De unges Forbund (Thuesen 1925, 9). HIS har ikke sett slike eksemplarer.

Boken består av 14 ark falset i oktavformat (8 blad, 16 sider pr. ark), ca. 121 × 204 mm.Målene gjelder bokens blad, bredde × høyde. Arksignaturene 1–14 (uten tekst) finnes på s. 17, 33, 49, 65, 81, 97, 113, 129, 145, 161, 177, 193 og 209. Det siste arket har fem blad, og bokens omfang er 217 sider (uten notebilaget og tittelbladene som til sammen utgjør fire blad, åtte sider). Pagineringen er med arabiske tall, inkluderer s. [1] (første akts begynnelse) og løper fra s. 2 til 217. På s. 30, 72, 121 og 167 begynner nye akter, og sidetallene er her utelatt.

Teksten i Kongs-Emnerne (1864) er satt i fraktur. Latinske ord og uttrykk står i antikva (med unntak av «Diabolus» s. 87).

Tittelen og aktoverskrifter er midtstilte, i et fett snitt. Rollelisten er venstrestilt, i en mindre grad enn replikkene, rollenavnene står i et fett snitt. Rollenavn før replikk og sceneanvisninger står midtstilt i et fett snitt på egen linje og er satt i en mindre grad enn replikkene. Sceneanvisninger er satt i en mindre grad enn replikkene; de frittstående er blokkjustert uten parenteser; etter rollenavn står de midtstilt på egen linje uten parenteser. Sceneanvisninger ved slutten av eller i replikker står i parentes og i flukt med teksten. Rollenavn i sceneanvisninger er satt i samme grad som disse, men i et fett snitt. Sperring er benyttet som utheving i replikkene; i sceneanvisninger er det brukt et fett snitt. På tittelbladet, etter rollelisten, etter aktoverskriftene og ved aktslutt står enkle skillestreker av varierende lengde. Sidetall er plassert i overmargen med en kort strek under. Notebilaget har midtstilt tittel i et fett snitt både på tittelen og over notene, sangteksten har samme grad som replikkene.

Trykkvaliteten er jevnt god, men det er forekomster av svakt trykk og skadede typer. Felles typeskader i de tre eksemplarene tyder på samme sats (f.eks. mangler øverste del av majuskel B på identiske steder). Noen få steder mangler punktum etter rollenavn og parentesbuer. Slike typografiske feil er i HIS’ hovedtekst rettet stilltiende.

Papiret er noe gulnet og plettet, permen er litt slitt. For øvrig er eksemplaret i god stand.

De trykte utgavene i Ibsens levetid omfatter utover 1. utg. 1864: 2. utg. 1870, 3. utg. 1872, 4. utg. 1875, 5. utg. 1879, 6. utg. 1883, 7. utg. 1889, 8. utg. 1894, FU 2 1898, 9. utg. 1898 og 10. utg. 1903.

Trykkmanuskriptet til annen utgave av Kongs-Emnerne, NBO Ms.8° 1923, er en gjennomgående, i første rekke ortografisk endring av første utgave, sendt til Frederik Hegel 9. april 1870. Endringene er i tråd med anbefalingene fra det skandinaviske rettskrivningsmøtet i Stockholm 1869 om ny ortografi i norsk, svensk og dansk, men med visse for Ibsen særegne unntak, jf. Språket i Catilina 1875 og kommentarer til brev til Frederik Hegel 25. november 1865 og 12. februar 1870 samt Tekstkritisk redegjørelse til Kjærlighedens Komedie (med henvisninger til Ibsens forsøk med dobbelt konsonant etter kort vokal). De fleste rettelsene er markert ved streker i teksten og i margen. De gjelder hovedsakelig overgangen til liten forbokstav i substantivene og til enkel for dobbel konsonant etter kort vokal, mest i utlyd, men også bygning for byggning, likevel visst for vist (adverbet). Videre omfatter rettelsene ks for x, g for gj (gjælder, gjør, gjennem osv., også gjaldt > galdt) og k for kj (kjær). Ibsen retter dessuten «bæljer» > «belger», tusind > tusend, Hellig-Olaf > hellig Olaf og «flomme» > «flømme». Videre fjerner Ibsen understøttende e (staaet > staat), og det er tilfeller av overstrykninger og ny tekst (noen få ord) på s. 148, 153, 159, 187 og 192. I tillegg finner vi endringer i tegnsettingen.

Et eksempel på endrede formuleringer er Ingebjørgs replikker «Det er Mandens Rett at glemme» ( ), «Det er Kvindens Lykke at gjemme» ( ) og «At elske, offre Alt og glemmes, det er Kvindens Saga» ( ). Disse ble i NBO Ms.8° 1923 endret til henholdsvis «Det var din ret», «Det var min lykke» og «At elske, ofre alt og glemmes, det blev min saga». Skules replikk «Jeg er sulten! Laa her en Ulv og gnog paa min Moders Lig, jeg slogs med ham om det» ( ) ble til annen utgave erstattet med «Jeg er sulten! Syg, syg! Jeg ser døde mænds skygger!». Ibsen endret Ingebjørgs replikker etter at Georg Brandes høsten 1867 hadde kritisert dem for å være «altfor almindelige, reflekterede, paa tusinde Tilfælde passende» (jf. HU 5, 16–17 og Ibsens svar til Brandes 26. juni 1869). Skules replikk kan han ha endret etter kritikk fra Carl Rosenberg (jf. Mottagelse av utgaven). Rettelsen av «hvor de bæljer derinde» i første ( ) til «belger» i annen utgave, kan også ha blitt tilskyndet av kritikk; likeledes rettelsen «Bikjehvalp» ( ) til «Hundehvalp», som i første utgave dessuten er ledsaget av en arkaisk bruk av «din», modernisert i annen utgave: «Bedre blæste din Bikjehvalp» endres til «Bedre blæste du, hundehvalp». Tilføyelsen i Skules replikk «Kirkeraneren! Al magten til ham!» er trolig ment som en tydeliggjøring av situasjonen.

Ibsen omtaler rettelsene i brevet til Hegel 11. april 1870 og skriver at han har vært ufullstendig i rettelsesarbeidet og bare i personlisten markert at store forbokstaver skulle gjøres til små i substantiver, og at aa skulle erstattes med å. Disse endringene ble imidlertid gjennomført slik Ibsen ville det for hele dramateksten, i likhet med hans ønsker om å beholde h i ordene thi og Thing. Ibsen skriver i samme brev at han ikke ønsker musikkbilaget gjenopptrykt i annen utgave. Den 5. mai 1870 sender Ibsen tilbake det korrekturarket han hadde mottatt sammen med en liste over «tvivlsomme ord», trolig noe Hegel hadde lagt ved for Ibsens godkjennelse. Ibsen skriver at han ikke billiger «disses retskrivning i et og alt», men han vil heller ikke fjerne seg for mye fra dansk. Hverken korrekturarket eller listen er bevart.

I begynnelsen av juli mottok Ibsen sitt eksemplar av annen utgave (jf. brev til Hegel 12. juli 1870). Den var snart utsolgt, en ny ble derfor nødvendig, og i den anledning skriver Ibsen den 19. januar 1872 til Hegel: «Jeg skal med omhyggelighed gennemse mit exemplar af stykket, og skulde der, mod formodning, være noget at rette, så tillader jeg mig at tilskrive Dem derom.» Den 7. februar 1872 skriver Ibsen igjen til Hegel at han «ingen rettelser finder at burde foretage i ‹Kongs-emnerne›, hvorfor trykningen altså straks kan påbegyndes». Ibsen stoler her som ellers på Gyldendals korrekturleser, som særlig satte inn manglende kommaer (jf. SU 7, 285 for en representativ liste). I forbindelse med fjerde utgave meddeler Ibsen Hegel den 6. juli 1875 «at jeg til ‹Kongs-emnerne› ingen rettelser har at foretage, og at derfor det nye oplag for mit vedkommende kan sættes iværk nårsomhelst. […] For det modtagne rettede exemplar af stykket takker jeg ligeledes på det forbindtligste.» Hegel hadde altså sendt Ibsen et rettet eksemplar, men det er ikke tale om vesentlige endringer.

Til oppførelsen av Kongs-Emnerne på Det kongelige Theater i 1871 komponerte den danske komponisten Peter Heise musikk (jf. brev til Peter Heise 25. juni 1870). Ibsen skrev selv nye sangtekster til denne oppførelsen. Fra før av hadde han latt trykke «Margretes Vuggesang» med akkompagnement av Emma Dahl som bilag til første utgave. Sangteksten i bilaget avviker ubetydelig fra teksten i dramaet, som finnes i tredje akt, annen scene («En Stue i Kongsgaarden»). Ibsen ønsket ikke at de nye tekstene skulle opptas i annen utgave, jf. brevet til Hegel 25. mai 1870, der han skriver at dette «kun vil forsinke og forstyrre læsningen, idet den [de nye sangtekstene] er overflødig for forståelsen av handlingens gang». Heller ikke notebilaget «Margretes Vuggesang» kom med i annen utgave. Av Ibsens brev til Heise 16. og 25. juni 1870 og til Hegel 20. juni 1870 fremgår at av de nye tekstene er følgende kortekster: «Kor af munke og nonner», «Koret fra kirken» (begge til 1. akt), «Munkenes sang» (til 3. akt) og «Kvindernes sang» (til 5. akt). De to første tekstene ligger sammen med det nevnte brevet av 25. juni; de to siste er del av samme brev (Nordiska Museets arkiv inv.nr. 20.082 a–b, jf. også kommentarer til disse brevene). Det er sannsynlig at Heise fikk teksten til korene i første akt via Hegel, som mottok dem sammen med brevet av 20. juni. Den 25. juni skriver Ibsen til Heise og ettersender «de resterende tekster; den forrige sending håber jeg er kommen Dem ihænde». De «resterende» må da være «Munkenes sang» og «Kvindernes sang», mens altså «Kor af munke og nonner» og «Koret fra kirken» har vært del av brevet til Hegel 20. juni.

De fire sangene som Heise mottok, finnes også med små avvik i NBO Ms.4° 1110b, et egenhendig arbeidsmanuskript til Digte (1871). Imidlertid ble bare «Kvindernes sang», under tittelen «Kvindernes bøn», gjengitt i Digte (1871 og senere utgaver). I tillegg ble «Margretes Vuggesang», under tittelen «Vuggevise», opptatt i Digte. En rettelse i «Kvindernes sang» i NBO Ms.4° 1110b tyder på at teksten her bygger på den versjonen av sangene som ble sendt til Heise. Dette forholdet utredes nærmere i manuskriptbeskrivelsen til NBO Ms.4° 1110b; NBO Ms.4° 1110b regnes ikke som tekstkilde for Kongs-Emnerne (appendikset).

Vi kjenner videre til at et egenhendig scenemanuskript av Kongs-Emnerne har eksistert. Ibsen skriver 20. januar 1871 til Frederik Winkel Horn, etter dennes kritikk av blant annet oppførelsens lengde i Fædrelandet 14. januar 1871, at han selv hadde sendt Det kongelige Theater en forkortet versjon basert på annen utgave, «hvorved navnlig bispens dødsscene blev ganske betydelig forkortet, og gav forøvrigt mit udtrykkelige minde til under prøverne yderligere at lade stryge, hvad man fandt fornødent». Ibsens bearbeidede versjon, som HIS ikke har kunnet oppspore, ble imidlertid ikke benyttet, slik at hans innstramming av stykket både i lengde og formuleringer ikke ble tatt hensyn til ved oppførelsen (jf. Hanssen 1929).

I tillegg til HIS’ hovedtekst finnes en diplomatarisk og søkbar gjengivelse samt en fotografisk faksimile av grunnteksten. De øvrige tekstkildene gjengis diplomatarisk, manuskriptene også med faksimile, med mulighet for søk og sammenligning med grunnteksten, samt en metrisk analyse av de versifiserte partiene i teksten.

HIS har i margen sidereferanser til grunnteksten og til HU.

Ordvalg, ortografi og grammatikk i grunnteksten er, som offisiell norsk i samtiden, i tråd med danske normer, men med visse særegenheter, som hos Ibsen øker i omfang særlig fra Kjærlighedens Komedie av (jf. innledningen til Kjærlighedens Komedie, under Dramaform, siste del, og innledningen til Kongs-Emnerne, under Bakgrunn, siste del).

I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramateksten er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert sceneanvisninger som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.

Skillestreker er beholdt der de har strukturerende funksjon, for eksempel når de markerer sceneskift, og sceneskiftet ikke er markert på annen måte. Skillestreker som bare har karakter av ornament, er ikke gjengitt. Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.

Tekstfeilene i Kongs-Emnerne (1864) omfatter i hovedsak setterfeil og det vi antar må være misforståelser (eks.: på s. 178 er «Ingebjørg» blitt til «Ingeborg», og på s. 192 er Paal Flida blitt tillagt en av Skules replikker). Siden vi ikke har noe trykkmanuskript eller annet manuskript til første utgave av Kongs-Emnerne, kan vi imidlertid ikke vite om slike og andre feil skyldes setteren eller Ibsen selv. Alle rettelser er anført i det tekstkritiske noteapparatet. Vakling i ortografi (f.eks. Krucifix/Krusifix og forekomster av forlatte flertallsformer av verb, f.eks. «De flygte» på s. 158) og interpunksjon som avspeiler tidens og Ibsens vekslende praksis, er ikke rettet i HIS.

For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det dessuten til en redegjørelse i innledningene til Catilina 1850 og Catilina 1875. Det vises for øvrig til de tekstkritiske retningslinjene for HIS.