Nedlastbare filer: | ||
Kildekode |
Innledning til Kjæmpehøien, 1. versjon
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
OPPFØRELSE
Under pseudonymet Brynjolf Bjarme ble enakteren på
forsommeren 1850 innlevert til Christiania Theater med
spørsmål om den kunne oppføres.
På teaterdireksjonens møte 22. juli ble
følgende vedtak, trolig stilet til Ole Schulerud, fattet:
«At det av Dem indsendte Stykke
Kjæmpehøien er antaget til
Opførelse meddeles herved, med Tilføiende
at man forventer de manglende Musiknumre» (NBO TS ark A2 25).
De mannlige skuespillerne ved Christiania Theater var alle danske. En
av dem, Christian Jørgensen, fikk ansvaret for
sceneinstruksjonen og rollen som Bernhard. De øvrige
rollene ble fordelt slik: Gandalf ble spilt av Anthon Smidth, Asgaut
av Jean Nielsen, Hemming av Theodorus Rasmussen, Jostein av Carl
Hagen og Hrolloug av Carl Thornam, mens den eneste norske
medvirkende var Laura Svendsen (senere Gundersen) i rollen som
Blanka (Rudler 1981, 297). Premieren var først
planlagt til 8. september, men ble utsatt i flere omganger. Endelig,
26. september 1850, kunne teppet for første gang
gå opp for et skuespill av Henrik Ibsen (jf. NBO TS ark A2 25).
På programmet stod også to andre enaktere:
lystspillet Lises
Halvstøvler av Paul Aimé Chapelle
Laurencin, Lucien Desvergers og Gustave van Nieuwheysen
Vaëz og den dramatiske idyllen Til
Sæters av Claus Pavels Riis. Disse stykkene var
tidligere fremført henholdsvis ni og tretten ganger, slik
at de knapt hadde nyhetens interesse nå. På
plakaten fra førsteoppførelsen sies det ikke
noe om musikken til forestillingene, ikke engang at F.A. Reissiger
hadde skrevet musikken til Til
Sæters. Musikken til dette stykket bestod av
norske folketoner som Reissiger hadde arrangert. Det eneste som
opplyses, er at «Musiken til ‹Til
Sæters› faaes i W. Lindorff &
Hansens Musikhandel».
Kjæmpehøien, slik
den ble oppført på Christiania Theater, stiller
små krav til musikalsk medvirkning. Bare én
sang er angitt av Ibsen: Kort før slutten kommer Hemming
med en harpe, og «han synger til Harpen»:
«Klippen der kneiser».
Det er ikke noe som tyder på at det har vært
komponert egen musikk til Kjæmpehøien, og Ibsen
har ikke angitt noen melodi. Teksten har imidlertid samme strofeform
som Carl Plougs «Længe var Nordens
herlige Stamme» med melodi av Bernhard Crusell. Denne
sangen hadde en viss popularitet rundt midten av
århundret, og den var med i den første utgitte
samlingen av mannskorsanger: Udvalgt Samling
af norske, svenske og danske flerstemmige Mandssange,
«udgiven ved en Del Studenter. Andet Bind. Kristiania
1845», som J.D. Behrens stod bak. Denne samlingen fikk
betydelig spredning i mannskormiljøene, og det er god
grunn til å anta at Ibsen kjente sangen og melodien. Han
kan også ha kjent til «Rings
Drapa» fra Esaias Tegnérs Frithiofs Saga (1825), som Crusells
melodi opprinnelig ble komponert til (nr. 11 av 12 Sange av Frithiofs saga).
Både utgaven i Behrens’ samling og Crusells egen
utgave er skrevet for mannskor. Det er klart fra teksten i Kjæmpehøien at «Klippen der kneiser» skal synges av en
solostemme akkompagnert av harpe. Det er sikkert
meningen at orkesteret skal spille akkompagnementet, eventuelt som
harpeetterligning. Crusells melodi forutsetter at to tekststrofer
brukes til en melodisk enhet. Formen er |:A:| |:B:|, og
både Crusells originalutgave og Behrens’ utgave
har repetisjonstegn for begge delene. Da Ibsens tekst har fem
strofer, lar den seg ikke uten videre tilpasse til Crusells melodi.
Om vi godtar som sannsynlig at Ibsen har tenkt seg Crusells melodi
til «Klippen der kneiser» på
tross av de fem strofene (det burde altså ha
vært fire eller seks), kan en mulig musikalsk realisering
rekonstrueres omtrent som eksemplet nedenfor. Det forutsettes da at
Ibsen har oversett at Crusells melodi krever to tekststrofer av den
lengde Ibsen bruker. Problemet er i eksemplet løst ved
å la første repetisjon av A synges til andre
tekststrofe. Alle andre repetisjoner må synges med
gjentatt tekst, men ved en oppførelse er det muligens
bedre å utelate alle eller noen av de andre repetisjonene.
Akkompagnementet bygger på Crusells harmonisering.
To sanger av Gandalf («Maalet er vundet!»
og «Naar udi Barmen») i 1850-utgaven er
trukket frem som egne dikt i Hundreårsutgaven (HU
14, 90). Det er imidlertid ikke noe fra Ibsens
hånd som tyder på at disse avsnittene er blitt
sunget eller skulle synges.
Ved denne aller første oppførelsen av et
Ibsen-skuespill var det 557 betalende tilskuere. Av i alt 103
spillekvelder på Christiania Theater i løpet av
sesongen 1850–51 var det bare 15 med flere tilskuere enn
ved forestillingen 26. september. Publikums interesse gjaldt trolig
først og fremst urpremieren på Kjæmpehøien, et nytt
norsk skuespill. Forestillingen gikk også 29. september og
24. oktober. Ibsen var til stede ved urpremieren. Han skal ha
beskrevet sin opplevelse slik: «jeg gjemte mig i den
mørkeste krok, – det var fryktelig!»
(Koht 1928–29, b. 1, 81).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Den første urpremieren på et Ibsen-skuespill
ble anmeldt i tre hovedstadsaviser: Morgenbladet, Christiania-Posten og Krydseren. Anmelderen i Morgenbladet (28/9 1850) er den
mest kritiske av de tre. Emnet «Kjærlighedens Seier over Vildheden» er ifølge anmelderen tidligere fremstilt på mesterlig vis så mange ganger at det skal mye til for
å vekke interesse igjen. Anmelderen finner at stykket
mangler viktige betingelser som drama. Det har poetisk fine
passasjer, men det er ikke tilstrekkelig: «Paa Scenen skal
fremstilles Charakterer og Situationer, der skulle
være Grundlaget for den poetiske Bearbeidelse og
ikke omvendt.» Som dikt eller lesedrama ville dette
verket «have taget sig ret godt ud, da det aldeles ikke er
blottet for Poesi og poetiske Skjønheder».
Denne anmelderen legger stor vekt på et genremessig
skille mellom poesi og drama: «En Digtning som denne vil
man derfor nok med Interesse kunne gjennemlæse,
men paa Scenen hører den ikke hjemme»
(Anonym 1850d).
Anmelderen i Christiania-Posten
(28/9 1850) er ikke tilfreds med det bildet stykket gir
av de norske vikingenes liv og adferd. Fremstillingen virket
«yderlig løs og skizzeret, og oven i
Kjøbet har Forfatteren i sit Hastværk
tillagt de gamle Vikinger Træk, som hverken vi
eller vore Fædre kan være tjent
med»
(Anonym 1850b). Å hevne seg på
vergeløse kvinner eller svi av en ussel
eremitthytte var ifølge anmelderen neppe i deres
stil. At kristendommen måtte seire over hedningenes
sverd, blir ikke motivert på noen overbevisende
måte. Også denne anmelderen finner mangler
ved Kjæmpehøien som
scenisk verk – han savner «sand dramatisk
Effekt». På den annen side er han mer
generøs med positiv omtale når det gjelder
det dikteriske språket. Betraktet som «et
episk-lyrisk Digt» er verket av «ikke ringe
poetisk Værd». Anmelderen har merket seg at
«næsten enhver Replik udmærker sig
ved et lyrisk Sving, en Fylde af poetiske Tanker, hvoraf man
rimeligvis vil finde endnu mere ved at læse
Stykket end ved en enkelt Gang at se det
opført». Det er tale om
«særdeles smukke velklingende Vers, hvori
Forfatteren synes at have ualmindelig Styrke».
Konklusjonen blir for denne anmelderen at forfatteren av Catilina og Kjæmpehøien
«vidne om et digteriskt Pund, som fortjener
Opmærksomhed og som forhaabentlig med Tiden ogsaa
vil kunne gjøre sig til Herre over den dramatiske Form»
(Anonym 1850b).
Krydserens anmeldelse kom 5.
oktober 1850, dvs. noen dager etter annen forestilling.
Også denne anmelderen vurderer stykket på
bakgrunn av den samme forfatterens nylig trykte skuespill Catilina: «Atter har Brynjolf
Bjarme ved sit Drama, Kjæmpehøien,
tildraget sig Publikums Opmærksomhed»
(Anonym 1850c).
Enakteren har sine svakheter; den viktigste er at den mangler
«Mangfoldighed, Rigdom, maaske Dristighed og
– for at bruge et tilsynelatende underligt Udtryk
– literær Foretagelsesaand». Mer
konkret hevder anmelderen at «Ideen er smuk; men Sujettet
er ikke udviklet; det har formeget historisk Indhold til at
concentreres i een Akt til enkelte smukke Tableauer».
Videre påpeker anmelderen at begynnelsen har
tilløp til spenning, men det hele etterlater en viss
«Tomhed og Skuffelse, der maaske havde bortfaldt, hvis
Stykket havde faaet en tragisk Ende». Anmelderen har
inntrykk av at helheten er mer «romantisk»
– og det ville i 1850-årene si tysk-lignende
– enn «nordisk»; for eksempel viser skalden
Hemming seg mer «som en ægte Troubadour end som
ægte nordisk Skjald». Likevel har
også Krydserens anmelder
positive ting å si om Kjæmpehøien. Han
anmoder forfatteren om «at beholde i sine fremtidige
Arbeider […] de smukke og indholdsrige
Vers, hvis rene Klang virkelig skjænkede os en
ublandet Nydelse». Det var også grunnlag
for mer generell ros: «Reenhed i Formen, ideal
Værdighed og en ualmindelig ædel
Holdning gaaer igjennem dette Arbeide saavelsom det
forrige.» Anmelderen finner at teksten røper
både lyst og evne til å gå i
dybden i de aktuelle emnene, og stiller et
spørsmål om forfatterens videre veivalg:
«Skulde Forfatteren maaskee være mer
disponeret for Tragedien?»
(Anonym 1850c).
De tre anmeldelsene av førsteoppførelsen av
Kjæmpehøien i 1850
vitner om at denne enakteren ikke ble oppfattet som en bagatell.
I et tilbakeblikk fra 1883 skriver Henrik Jæger:
hvad Kjæmpehøjen
angaaer, saa var Opførelsen af et Skuespil af en
ung norsk Forfatter paa Kristiania danske Theater dengang en
saa stor Sjeldenhed, at det nødvendigvis maatte
blive bemærket og opfattet som en Begivenhed (Jæger 1883, 181).
I løpet av høstsesongen 1850 ble stykket sett av 1171 tilskuere; dette utgjorde den gang om lag fire prosent av
Kristianias innbyggere (jf. Rudler 1963).