| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Gengangere
ført i pennen av Vigdis Ystad
UTGIVELSE
I brevkonsept 22. oktober 1881 takker Hegel for å ha mottatt trykkmanuskriptet til første akt, og uttrykker sin tilfredshet med at Ibsen ønsker boken utgitt i begynnelsen av desember,
uden Hensyn til Theatrene. Det ubetydelige Antagelses- og Slutnings-Honorar, (tils. 600 Kr), De derved gaar glip af ved det hvne [dvs. herværende] kong. Theater, staar ikke i noget Forhold til den store Fordel, det er for Dem at have fri Hænder med Hensyn til Stykkets Udgivelse samt Retten til at lade det opføre, hvor og naar De vil, uden at være nødsaget til at vente indtil det omsider er bleven spillet her paa vor Scene (KBK NKS 3742, 4°, II).
Dersom Hegel mottar manuskriptet til det angitte tidspunkt, lover han at boken kan foreligge i slutten av november.
Trykkingen startet straks. Da det første arket var ferdig korrekturlest, etterlyste Hegel med en gang fortsettelsen. Forleggeren gjorde oppmerksom på at trykkeriet trengte tid, og at man deretter måtte regne minst åtte dager til hefting og innbinding. Hvis hele manuskriptet kunne være fremme ved forlaget i begynnelsen av november, håpet Hegel likevel at boken kunne være ferdig trykt 23. november, slik at den kunne foreligge i salg 2. desember (brevkonsept 29. oktober, KBK NKS 3742, 4°, II).
I samme brev foreslår Hegel et opplag på 10 000, som han tilbyr å honorere med 600 kroner pr. ark. For de 10 ¼ ark boken bestod av, mottok Ibsen 6150 kroner i honorar (KBK Gyldendals arkiv A7). I tillegg til det ordinære opplaget trykket forlaget 150 ekstra eksemplarer. Bokens utsalgspris var 2,25 kroner for ordinære eksemplarer og 3,50 kroner for bøker med mer elegant innbinding (Odland 1990, 4).
Fordi Ibsens renskrift nådde forlaget senere enn varslet, ble produksjonen noe utskutt. Boken kom ikke ut før midt i desember. Torsdag 8. desember kunne Hegel ifølge brevkonsept melde at han hadde ekspedert bøker til Norge, Sverige og danske provinsbyer, mens boken ikke ville foreligge i salg i København før «Tirsdag, altsaa omtrent paa samme Tid, da den kan være paa de øvrige Steder» (KBK NKS 3742, 4°, II). Offisielt utkom altså Gengangere 13. desember 1881.
Ibsen takket i brev til Hegel 20. desember 1881 for å ha mottatt boken, som han var svært fornøyd med: «‹Gengangere› er som sædvanligt særdeles smukt udstyret og indbindingen er pragtfuld. Nogle små uvæsentlige trykfejl, som jeg har fundet, skal jeg ved lejlighed sende en fortegnelse over.»
Gengangere skapte skandale straks verket var utkommet (jf. Mottagelse av utgaven nedenfor), og salget gikk trått. Ibsen må ha ant uråd, for like over årsskiftet skrev han til sin forlegger: «Et foruroliger mig når jeg tænker på det store oplag. Har al denne allarm skadet bogens afsætning?» (brev til Hegel 2. januar 1882).
Hegels svar er datert 10. januar, og bekrefter dikterens frykt:
Af det store Oplag var der allerede forud bestilt et ikke ringe Antal Exemplarer, dels til Provindserne, dels til Norge-Sverige. Fra flere af de udenbyes Boghandlere, navnlig fra Chr-a, Bergen og Stockholm, hvor Bladene ligefrem har modarb. Bogens Salg, har jeg allerede nu modtaget Meddelelse om, at de ikke kunde finde den forventede Afsætning for «Gengangere», og derfor fremkomme med Anmodning til mig om at tage større Partier af Bogen tilbage, ikke blot samtlige Ex., som havdes à condition, men ogsaa saadanne, som vare leverede i «fast Regning» og som altsaa efter de gjeldende Regler ikke kunne remitteres. Af Hensyn til Bevarelsen af et godt Forhold ligeoverfor mine Kolleger, har jeg anset det for klogest tildels at gjøre dem denne Indrømmelse […] Ogsaa paa Deres ældre Arbejder har det hele udøvet tilbagevirkende Kraft. Jeg plejer hver Jul at afsætte en ikke ringe Del af Deres Skrifter; men iaar har dette været Tilfældet i en mærkelig ringere Grad […] Jeg har troet kjære Hr. Dr. Ibsen, uden Forbehold at burde give Dem disse Oplysninger (brevkonsept, KBK NKS 3742, 4°, II).
Annen utgave av Gengangere kom i 1894, i et antall av 1250 + 75 eksemplarer og til et forfatterhonorar av 65 kroner arket, til sammen 666,25 kroner (KBK Gyldendals arkiv A7). Gengangere inngikk også i den såkalte Folkeutgaven av Ibsens verker, utgitt i anledning dikterens 70-årsdag i 1898. Den siste utgave i dikterens levetid utkom i 1903.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
I brev til sin forlegger 23. november 1881 skrev Ibsen: «‹Gengangere› vil rimeligvis i nogle kredse vække allarm; men det må så være. Gjorde den ikke det, så havde det ikke været nødvendigt at skrive den». Han fikk rett. Få dager etter utgivelsen 13. desember 1881 startet en storm av kritikk og debatt som først så ut til å avta noe i løpet av april året etter (Odland 1990, 33). Underveis kommenterte Ibsen kritikerstormen i flere brev. Til Hegel skrev han 2. januar 1882 at de «kritiske voldsomheder og alt det vanvid, som skrives imod ‹Gengangere› tager jeg med fuldkommen sindsro. Jeg var forberedt på sligt». Og Sophus Schandorph fikk i brev fra Ibsen 6. januar 1882 vite at det at «en slig allarm vilde opstå, var jeg forberedt på».
Ingen av Ibsens tidligere bøker hadde vakt en mediestorm av samme omfang som den Gengangere utløste. Jens Braage Halvorsen sier rett ut at utgivelsen av Gengangere ble fulgt av «et kritisk Uvejr» (1885–1908, b. 3, 69). Herman Bang skrev at «Uærbødigheden og Dumheden kørte omkap, saa der blev Dyrtid paa Skældsord til Nordens største Aand» (Bang 1892, 229), og Georg Brandes mente senere at «Den Modtagelse, som Stykket fik i Norge og Danmark, røbede, hvor langt Ibsen var forud for sin Tid» (G. Brandes 1905–08, b. 3, 17). Trondhjem Stiftsavis kunne melde at «Det fortælles med Krav paa Paalidelighed, at man i enkelte rigtig ‹pene› Familier skal have slaaet Hovedet istykker paa Ibsens Byste» (th. 1882), og i Dagsposten skrev signaturen x. at forholdene rundt Gengangere berørte «vor nationale Ære og Hederlighed […] Og hvad skal hele Europa vel tro om det fattige lille Norge, naar Ibsen, Landets egen Søn, Gang efter Gang vedbliver at laste og forhaane sin gamle Moder?» (x. 1882).
Mottagelsen av Gengangere, både som bok og teateroppsetning, er emne for en avhandling av Grete Odland. Odland analyserer vurderingskriteriene og systematiserer anmeldelsene og kritikken i relasjon til ideologiske og estetiske posisjoner. Hun peker på at tidens litteraturkritikk fremdeles var dominert av en idealistisk estetikk (1990, 15), der harmoni og forsoning var sentrale verdier. I pakt med dette inneholdt over halvdelen av angrepene på stykket moralske vurderinger, med anklager om at verket avskrev ethvert verdistandpunkt og derfor uttrykte en farlig, samfunnsoppløsende tendens. Ikke få gikk så langt at de anklaget stykket for å uttrykke nihilisme (1990, 37).
Mange kritikere blandet sammen stykkets budskap og Ibsens personlige meninger, noe som ble årsak til en lang debatt (Odland 1990, 24–27). Ibsen selv kommenterte dette i brev til Schandorph 6. januar 1882:
Man søger at gøre mig ansvarlig for de meninger, som enkelte af dramaets personer udtaler. Og dog findes der i hele bogen ikke en eneste mening, ikke en eneste ytring, som står der for forfatterens regning. Det vogtede jeg mig vel for.
Angrepene mot selve teksten rommet en rekke ankepunkter: Den fremstilte ekteskapet som en løgn, den oppfordret til mord og blodskam, den eksellerte i skildringer av det patologiske og motbydelige, den gav en åpen skildring av en fryktet kjønnssykdom, den oppfordret til utenomekteskapelig samliv, og den uttrykte en rent hedensk moral. Kritikerne anklaget verket (og Ibsen personlig) for å forkynne en rendyrket subjektivisme og selvhevdelse. Det ble sagt at Gengangere (og Ibsen) forkastet grunnleggende menneskelige verdier som den enkeltes moralske plikter, selvoppofrelse og ansvar overfor fellesskapet. Dette tolket man som uttrykk for nyttemoral og endog ren nihilisme (jf. samtidige filosofer som Spencer og Mill, omtalt under Bakgrunn ovenfor), det vil si en farlig livsoppfatning, ifølge et flertall av kritikerne. Også dette kommenterte Ibsen:
Så har man sagt at bogen forkynder nihilisme. Ingenlunde. Den befatter sig ikke med at forkynde nogetsomhelst. Den peger kun hen på at der gærer nihilisme under overfladen, hjemme som andetsteds. Og således må det nødvendigvis være. En pastor Manders vil altid ægge en eller anden fru Alving frem. Og just fordi hun er kvinde vil hun, når hun engang er begyndt, gå til de yderste yderligheder (brev til Schandorph 6. januar 1882).
Odlands undersøkelse viser at den skandinaviske kritikken av stykket var krassest i Norge, der avisene Aftenposten, Morgenbladet (begge konservative) og til dels også Dagbladet (radikal) pekte seg ut med særlig mange innlegg (Odland 1990, 7, 34). Omtalene var sterkt ideologisk farvet, konsentrert om og dominert av begreper som moral og samfunnsspørsmål. Det er vanskelig å skille etiske og estetiske vurderingskriterier fra hverandre i mange av innleggene. Når stykket ble kritisert for estetiske normbrudd, ble det gjerne begrunnet med dets umoralske innhold (1990, 13). Ellers gikk de estetiske innvendingene ut på at stykket ikke fulgte etablerte genrekrav og manglet egentlig dramatisk handling (1990, 92). Den svenske kritikken var mer nøktern enn den norske og danske. Svenske anmeldere var mest opptatt av livsgleden og nytelsen, som mange tolket som stykkets budskap og evangelium. I Sverige kom kritikken dessuten relativt oftere til uttrykk i tidsskriftanmeldelser enn innleggene i nabolandene, som stort sett kom i dagspressen.
Odland systematiserer de ulike tolkningene av Gengangere i tre hovedkategorier (1990, 36–37). Den største kritikergruppen tok sterkt avstand fra stykket og oppfattet det som et rent ideologisk dokument med et umoralsk, samfunnsoppløsende budskap. Disse kritikerne hørte med få unntak hjemme innenfor den konservative fløy og publiserte sine innlegg i den konservative presse. Med til denne gruppen regner hun også den ellers radikale kritikeren Arne Garborg, med hans anmeldelse i det norske Dagbladet. Også Bjørnstjerne Bjørnson og andre mer liberale kritikere argumenterte ideologisk, men gav sin fulle støtte til stykkets avsløring av samfunnets løgner.
En annen, langt mindre kritikergruppe – alle konservative – tok stykket til inntekt for sitt eget religiøse eller kristne standpunkt og leste det som en avsløring og kritikk av tidens moderne livsanskuelser og deres ødeleggende virkninger. Blant disse kritikerne var M.J. Monrad, professor i filosofi.
De som vurderte stykket positivt, la større vekt på estetiske vurderinger. Enkelte innenfor denne gruppen så stykket som en tragedie (noen mente også at den hadde samfunnskritisk tendens). Blant disse kritikerne hørte både den konservative Kristoffer Randers og gjennombruddsideologen Georg Brandes (som i deler av sin argumentasjon drøftet stykket i relasjon til et tragediebegrep). Den sterkeste talsmann for en rent estetisk tolkning var P.O. Schjøtt, professor i gresk ved universitetet i Kristiania.
Andre, klart positivt innstilte anmeldere la hovedvekten på stykkets realisme, moral og samfunnskritiske tendens. Denne fløyen, som i hovedsak bestod av representanter for den moderne gjennombruddsideologien, publiserte sine innlegg i den liberale og radikale presse og omfattet anmeldere som Georg Brandes, Amalie Skram og Herman Bang. Med til denne gruppen må også regnes den mer konservative Camilla Collett (jf. omtalen av Colletts syn på kvinnespørsmålet i innledningen til Et dukkehjem, under Bakgrunn).
Kritikken var så omfattende at det nedenfor bare er mulig å gå inn på noen utvalgte eksempler fra de tallrike avisinnlegg som preget pressen det første halvåret etter utgivelsen.
Avisen Dagen fastslo at Gengangere, «hvis Indhold extraheret er det nedarvedes Tragedie ‹i videste Forstand›, staar efter vor Formening under samtlige Ibsens tidligere Stykker baade i Fremstillingens Klarhed, Tankens Dybde, Formens Fuldendthed og Stoffets Interesse» (Anonym 1881h). Stykket er uærlig og gir vrengebilder av samfunnet. Konsekvensene av løsaktige individers livsførsel er ikke samfunnets eller kristendommens skyld. Signaturen B. skriver i samme avis: «Der er skrevet saa meget om Ormstukkenhed og Rygmarvstæring i det sidste; men det er nok den nye Moral, der lider af Ormstukkenhed og Svaghed i Rygmarven, og det aner os, at vor store Digters næste Arbeide vil blive Visitkortet med det sorte Kors, der melder om dens dødelige Afgang» (B. 1881). Dagen refererer også den danske kritiker Erik Bøghs anmeldelse i Dagens Nyheder, der han beklager seg på vegne av
de stakkels Læsere og Læserinder, der ikke hører til Familien, hvorfor skal de trakteres med alt det Stygge, Pinlige, Forpestede og Giftige, som den store Dramatiker har indkapslet i dette Familiedrama? […] Modesmagen er for Øieblikket blevet blaseret for Morderhulernes og Torturkamrenes Effekt og har vendt sig mod Hospitalernes, og Henrik Ibsen […] er her kommet den et godt Stykke i Møde! (Bøgh 1881).
I Aftenposten het det at «uden at bruge noget anstødeligt Ord har Ibsen i ‹Gengangere› skrevet det mest anstødelige æsthetiske Skrift, vi i vor Literaturperiode vide henvendt til det store Publikum» (Anonym 1881g). Stavanger Amtstidende og Adresseavis mente at Ibsens selvhevdelsesteorier går lenger enn hos noen annen forfatter i samtiden. «Den frie Kjærlighed forsvares med en til det utrolige grændsende Cynisme, og den Hellenbachske Theori om det ‹tilladte Mord› [jf. Bakgrunn ovenfor] finder vi her for første Gang fremstillet – paa Scenen». Avisens anmelder klager også over den «Væmmelse» det vekker å se «‹Blødhed i Hjernen› med fuldt Overlæg gjort til Agens for […] en dramatisk Konflikt» (H.S. 1881).
I den danske avisen Fædrelandet skrev kritikeren C.P. om dramaets rystende sluttscene at Ibsen her ikke har hatt Apollons legende piler til sin rådighet, men i stedet «kun en af Medusahovedets Slanger» (C.P. 1881). Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning fastslo at Gengangere var «det mörkaste drama som ännu flutit ur den snillrike skriftställarens penna, tillika med det mest revolutionära arbete, som den nynorska litteraturen alstrat, – och det vill ju icke säga så litet» (Warburg 1881).
Den konservative svenske kritiker Carl David af Wirsén fremholdt at personskildringen er nyansert og dialogen ypperlig, som alltid hos Ibsen. Men alt er «kolsvart». Han har også formelle innvendinger:
nästan färdigt redan när förhänget uppgår, och en verklig, dramatisk konflikt saknas. Härmed sammanhänger, att tragiken ej är af äkta slag. Osvald går under genom lidanden, hvilka ej vållats af honom sjelf, och hans mor […] straffas på det förfärligaste – för hvad? Derför att hon följt pligtens bud (Wirsén 1882b).
Wirsén finner stykket opprørende, ikke så mye på grunn av den vågede fremstilling av Osvald, men fordi Ibsen her angriper menneskehetens «arfsanningar, hvilka han med orätt stämplar som falska arfsägner. Det är ett märkligt tidstecken, att äfven Ibsen nu oförtäckt slutit sig till det parti, som vill nedrifva grundvalarna för hvarje ordnadt samhälle». Derfor vil det være utenkelig å oppføre skuespillet: «ingen teaterdirektion [kan väl] göra sig skyldig till det misstaget att uppföra Ibsens ‹Gengangere›» (Wirsén 1882b).
En klart positiv vurdering kom til uttrykk hos Arthur Bendixson i Ny svensk tidskrift, som mente at «Ibsen i ‹Gengangere› gifvit oss en tragedi, hvars tragiska person är fru Alving (icke Osvald)». Stykket er ikke et angrep på ekteskapet som institusjon, bare på de usedelige forhold der kvinner gifter seg for pengenes skyld. Det er ikke de ytre bånd og konvensjoner som gjør forholdet mellom en mann og en kvinne til et virkelig ekteskap. Ibsen har gjort seg til talsmann for hva mange mener om slike forhold, og han har uttalt den positive tanke at «räddnigen måste sökas i ‹livsglæde› och ‹arbejdsglæde›». Bendixsons eneste innvending mot stykket er at Engstrand og Regine er «osköna» typer uten noen forsonende drag. Dette er en svakhet som gjør Ibsens persontegning usann (Bendixson 1881).
Tidskrift för hemmet trykte utdrag av et foredrag redaktøren Sophie Adlersparre holdt om Gengangere. Selv om skuespillet behandler et motbydelig emne, har Ibsen med dette gitt oss en livsoppgave, mente hun. Det viktigste er at stykket reiser spørsmål ved «den etiska betingelsen inför äktenskapet» (Adlersparre 1882a), nemlig trofasthet. En slik holdning er en viljessak, en viktig bestanddel i den menneskelige karakter, og en forutsetning for å gi kjærligheten et dypere feste. Dette ser Adlersparre som stykkets budskap, og det slutter hun seg til. Foredraget ble også utgitt i bokform under tittelen Ibsens Gengangere ur etisk synpunkt : föredrag hållet i Stockholm våren 1882. Ibsen takket Adlersparre i brev 24. juni 1882:
frem for alt må jeg udtale min taknemmelighed for at dette foredrag overhovedet er bleven meddelt almenheden, og det både i mundtlig og i skriftlig form […] Foredraget behandler så overordentlig meget af det, jeg helst ønskede skulde blive sagt […] jeg er fuldkommen enig med Dem når De siger at yderligere end i «Gengangere» tør jeg ikke gå […] Men «Gengangere» måtte skrives; jeg kunde ikke blive stående ved «Dukkehjemmet»; efter Nora måtte nødvendigvis fru Alving komme.
Som nevnt inneholdt den norske kritikken av Gengangere de krasseste angrepene på stykket. Noen av de sterkeste negative vurderingene kom fra menn som Arne Garborg, Henrik Jæger og Andreas Munch. Allerede dagen etter utgivelsen stod Garborgs omtale å lese i det norske Dagbladet (14. desember 1881). Han var på dette tidspunkt ansatt som litteraturkritiker i avisen, og hadde trolig fått oppdraget etter at redaktør Grevstad hadde avslått Margrete Vullums tilbud om å anmelde stykket (Odland 1990, 52–53). Garborg anla en ironisk tone og mente at Ibsen harsellerte med etiske og politiske grunnprinsipper:
«Gengangere» maa indrømmes at være et «fritalende Arbejde». Det er som om Ibsen har gjort sig en Nydelse af at sige det værste han vidste, og sige det saa outreret som han var i stand til, maaske for […] at ærgre de buxe- og skjørteklædte «Snerper», der sjokker om i vort fredelige Samfund (Garborg 1881).
Ironien rettes ikke primært mot Ibsen, det er samtidens radikalere som får unngjelde i Garborgs kraftige angrep på stykkets fremstilling av motiver som ekteskap, fri kjærlighet og barmhjertighetsdrap:
det er farligt at mane Fanden […] Det har været Eder et Livsspørgsmaal at faa op den frie Kjærlighed i Eders offentlige Diskussjon; bien! her har I den frie Kjærlighed! I har paa Død og Liv villet, at der skulde være nogen i Eders pene Norge, der forsvarede Hellenbach; meget vel; her har I Hellenbach! (Garborg 1881)
Hellenbach var en sosialdarwinistisk forsvarer av barmhjertighetsdrap; jf. Bakgrunn ovenfor.
Bjørnstjerne Bjørnson tok til motmæle i to innlegg i samme avis, inntil han ble nektet spalteplass for videre diskusjon. Garborg hadde blant annet ment at ekteskapet var en grunnvoll under samfunnet. Bjørnson svarte at denne sannhet «er længst udmønstret; thi Samfundet hviler paa Børneopdragelsen». Det ville dessuten være galt å tro at Ibsen ville ekteskapet til livs, selv om han lar personer i et skuespill si at de har sett mange lykkelige barnefamilier der foreldrene ikke er gift. De som tror at Osvald Alving er fremstilt «Som Mønster», må videre huske to ting, nemlig at «den moderne Digtning ikke mere befatter sig med ‹Mønstre›, og for det andet, at Ibsen ikke selv er en Idiot», sa Bjørnson, og han la til:
At angribe det usædelige Ægteskab og benægte dets Ret er efter vor Mening netop at hævde Ægteskabet […] Digterens egen Mening faar søges i Kompositionen, og jeg tænker, at i den fejrer ikke Usædeligheden nogen synderlig stor Triumf (Bjørnson 1881).
Bjørnsons argumentasjon var altså både ideologisk og estetisk. Hans forsvar må ha gjort Ibsen godt, for i et brev til Olaf Skavlan to dager etter at det første av hans innlegg hadde stått på trykk, skrev Ibsen: «Den eneste, der i Norge er trådt frit, djervt og modigt frem til fordel for mig, det er Bjørnson. Det ligner ham. Han har i sandhed et stort kongeligt sind og jeg skal aldrig glemme ham det» (brev til Skavlan 24. januar 1882).
En anonym anmeldelse i Aftenposten hevdet at selv om Gengangere er «ypperlig formet i teknisk henseende», gjør det på grunn av sitt emnevalg et «yderst frastødende og oprørende Indtryk» (Anonym 1881d). I en ny anmeldelse i samme avis fulgte tre dager senere en enda hardere dom. Stykket kan uten videre avskrives, fordi Ibsen angriper «hele det Komplex af Grundsætninger, hvorpaa Samfundet hviler». Dette er nyttemoralens lære i alle dens avskygninger: arvelighet, ansvarsfrihet, oppløsning av familiebånd, den «smertefrie Død» og andre vederstyggeligheter. Her møter vi «Gjengangerne fra Darwin, Mill, Spencer, Häckel, Hellenbach, Brandes etc.», sier kritikeren. Ibsen oppløser samfunnet i sine enkelte atomer og avskriver grunnverdier som plikt og ansvar. Selv om dramaet må prises for sin «faste, sluttede Bygning», er stykket bare utslag av «et interessant psykologisk Sygdomsfænomen». Ibsen formidler nå så «mørke og sygelige Fantasibilleder» at det norske folk hermed har mistet sin dikter (Anonym 1881i).
Morgenbladet bragte 15. og 18. desember to anonyme anmeldelser som brukte enda sterkere ord. Gengangere viser «det styggeste, Naturen eier, Gjødseldyngernes eget frodige Ukrud». Man kunne selvsagt mene at Ibsen her ønsker å fremstille menneskehetens arvesynd, «en stor Skyld, som den skal betale». Men i all annen forstand kan Ibsens verk «kun vække Beklagelse», og «i kunstnerisk Henseende [er Ibsen naa] kun en blodløs Gjenganger af sit fordums Jeg» (Anonym 1881e). En annen anonym kritiker i samme avis hevder at verket fremmer anskuelser «der ikke kunne betegnes som andet, end yderst forkastelige» (f.eks. tvil om hvorvidt barn skal elske sine foreldre, fri kjærlighet, blodskamforbindelser, selvmord eller mord, osv.). De svarene på stykkets spørsmål som Ibsen legger til rette for, er «i Strid med den kristelige Moral», men i pakt med «en vis Skoles Lærdomme». Ibsen står nemlig betenkelig nær Émile Zola, og det er «et Standpunkt, som Henrik Ibsen dog skulde være høit hævet over». Dette til tross vil Ibsens nye bok gjøre nytte ved at den kommer til å «vække Almenhedens Opmærksomhed for en Bevægelse, hvis Betydning og Bærevidde man hos os har været tilbøielig til at undervurdere», nemlig det farlige i å tro at «Moralen ikke staar i nogen Forbindelse med den aabenbarede Religion». Nå ser man ved Ibsens hjelp hva denslags spekulasjoner fører til (Anonym 1881f).
Også den artistiske konsulenten ved Christiania Theater, Henrik Jæger, var sterkt negativ, både i sin uttalelse til teateret (jf. nedenfor, under Oppførelser) og i en serie offentlige forelesninger om det refuserte stykket (Just [1948], 173; jf. Blanc 1906, 46).
Jægers reaksjon ble sterkt kritisert i det norske Dagbladet, som kalte ham en representant for bornerthet og snerpethet. Jæger svarte senere og medgav at «[m]in Optræden ligeoverfor ‹Gjengangere› for to Aar siden vil jeg ikke forsvare […] Jeg indrømmer […] at min Dom i mange Stykker var snever og doktrinær». Han sier videre at foredraget må sees som ledd i en psykologisk prosess der han var «paa Vej til at forlade de Principer, hvortil jeg har bekjendt mig ligefra jeg lod min første Opsats trykke; men den Modtagelse mit Foredrag fik, aabnede mine Øjne for, paa hvilket Skraaplan jeg var kommen. Det var ikke Dadlen, men Rosen jeg fik, som skræmte mig» (Jæger 1883).
Dikteren Andreas Munch angrep Ibsen i et dikt med tittelen «En falden Stjerne», trykt på første side i det konservative Morgenbladet 25. desember 1881. Ifølge Munch har Ibsen nå senket seg ned i «den Lig-svangre Jord» med dens «Dunster» og «Taage-Atmosfære», hvor «Rædsel kun i Afgrundshuler bor». Men over det hele råder fortsatt kjærlighetens Gud, og han «straffer den, der trodse vil hans Bud […] / Han har Tilgivelse for alle Synder / Kun ei for Synd imod den Hellig-Aand» (A. Munch 1881).
Filosofiprofessor M.J. Monrads omtale av stykket i Morgenbladet januar 1882 anla et helt annet perspektiv. Omtalen begynner med at han tilsynelatende tar avstand fra en idealistisk vurderingsmåte:
thi den er længe siden forbi den Tid, da man i Digterværker søgte, hvad man kaldte Poesi og Skjønhed, søgte en Forfriskelse for Aand og Hjerte, en Opløftelse over Hverdagslivets uklare, trættende Virvar og et forsonet og forsonende Blik paa Livet. Alt Saadant betragtes nu ialfald kun som Gjenganger-Væsen (Monrad 1882).
Men Monrad er ironisk. Når man ønsker at diktningen i stedet skal gi oss sannhet og virkelighet, betyr det at man ønsker seg frastøtende skildringer som tar avstand fra alle idealer. Dette er imidlertid følger av den moderne vantro. Dommen over Gengangere trenger likevel ikke å bli negativ. Man kan nemlig lære mye om viktige samfunnsspørsmål av dette realistiske skuespillet. Monrad fremhever særlig to forhold: «Ibsens nye stykke […] leverer et kraftigt Indlæg imod hin Lære om Religionens Ligegyldighed for det Ethiske.» Når den edle og psykologisk mesterlig fremstilte fru Alving godtar både fri kjærlighet, blodskamsforhold og selvmord,
desto tydeligere paatrænge de sædelige Forvildelser sig […] og desto stærkere og anskueligere forkyndes os den Lære, at hint «moderne» Standpunkt ikke kan blive staaende ved at bestride religiøse Dogmer […] og saaledes vise […] sig som samfundsopløsende (Monrad 1882).
Kristendommen er en kraftig medisin mot en slik holdning, sier Monrad. For det andre viser Ibsens nye drama – med eller mot sin vilje – at den moderne «Pelagianismen» eller individualismen spiller fallitt. Kristendommens lære om slektssammenheng, arvesynd og forsoning betraktes som en barbarisk fordom av radikalerne, og tilsynelatende også i skuespillet, men dette avler bare elendighet – noe Ibsens stykke nettopp viser. «Fædrenes Misgjerninger straffes paa Børnene», og «ingensteds fremtræder dette med en saa gruvækkende Tydelighed, som i ‹Gengangerne›» (Monrad 1882). En trøstesløs konsekvens av et naturalistisk, religionsfornektende livssyn er at det ikke finnes noen frelse eller befrielse fra slektssynden. Men dette er jo det samme som å si at hvis det skal tenkes noen frelse, må denne søkes utenfor den ubønnhørlige naturens orden, i et guddommelig prinsipp. Stykket demonstrerer ifølge Monrad på indirekte vis kristendommens vei til befrielse og forsoning, og slik fungerer det som et moralsk lærestykke.
Beslektede synsmåter, men med sterkere vekt på det estetiske, kom til uttrykk hos Kristoffer Randers. Anmeldelsen i Aftenposten åpner med et angrep på moderne litteratur, som har forlatt idealene og i stedet har som mål å skildre sannhet i form av stygghet og ondskap, kort sagt alt som hører hjemme på «Livets Vrangside». Randers gir likevel ingen fordømmelse av Gengangere. Verket kalles «et truende Nødskrig over Menneskeslægten, […] et dristigt Indhug i Livets Gaader». Dette dramaet er moralsk og taler på vegne av samvittigheten: «Kjend dig selv og handle deretter!» (Randers 1882). De som mener at Gengangere forsvarer umoral, er altså forblindet, deres indignasjon har tatt overhånd, og kritikkens hylekor har ikke villet se stykkets store kunstneriske verdi.
I det danske tidsskriftet Ude og Hjemme pekte også Otto Borchsenius på stykkets kunstneriske fortrinn. Skuespillet har en sjeldent sammenhengende dialog, og med sin stramme dramatiske komposisjon er det «som Kunstværk et Arbejde af første Rang […] i ‹Gjengangere› have vi nu den moderne Tragedie» (Borchsenius 1881–82). Her går fortidens brøde igjen, slik det også skjer i eldre dramatikk. Men Ibsen nøyer seg ikke med å fremstille gjengjeldelsens lov med tragisk alvor. Han lar sine dramapersoner sette seg til motverge. Slik åpner stykket for diskusjon av et dagsaktuelt tema: arvelighetsspørsmålet (jf. Bakgrunn ovenfor).
Også Peter Hansens anmeldelse i Illustreret Tidende argumenterer estetisk, men han er likevel mer kritisk. Hansen peker på det almene krav at det må være et visst forhold mellom skyld og straff hos dramatis personae: «en vilkaarlig Ophævelse af dette Forhold […] kan have det Nyes bizarre Interesse, men [vil] aldrig […] faae æsthetisk Lovkraft». Når en uskyldig dramaperson går til grunne, slik tilfellet er med Osvald, har man derfor «ikke mere med den dramatiske Digtekunst at gjøre». Den patologiske prosessen som Ibsen viser i stykket, er forfeilet som dramatisk virkemiddel. I fru Alving har dikteren villet støtte den radikale tankegang og den moderne litteraturens tilbøyelighet til å frikjenne individet og legge ansvaret på «den taagede Almindelighed, der kaldes Samfundet» (P. Hansen 1882), men dette egger bare til motstand. Skuespillet gir nemlig kraftige impulser til egen tankevirksomhet rundt slike samfunnsspørsmål, både hos lesere og tilskuere.
I Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri hadde Gustaf Ljunggren en lang omtale der han uttrykte skepsis til dramaets form: «handling i sträng dramatisk mening finnes här icke. Detta ‹familjedrama› är i själfva verket en novell i dialogform, med dramatiska situationer.» Det har tydelig vært dikterens intensjon å gi portrettet av fru Alving tragiske dimensjoner, sier Ljunggren, men han deler Peter Hansens skepsis med hensyn til skyldspørsmålet:
Hennes tragiska skuld kan, efter styckets hela anläggning, icke bestå i annat, än det, hon själf kallar sin feghet. Nu brukar straffet att härledes ur skulden, eller åtminstone med den stå i sammanhang. Men här gifves intet sådant sammanhang. Hon straffas i sonens öde, men detta öde var ett oundvikligt och berodde icke i ringaste mån af moderns handlingssätt, om fegt eller icke (Ljunggren 1882).
Av en ganske annen mening var P.O. Schjøtt, professor i gresk ved universitetet i Kristiania, som anmeldte stykket i Nyt Tidsskrift. Han tar til orde for at det trengs en upartisk estetisk dom over et verk som etter hans skjønn representerer «et betydningsfuldt omslag i den dramatiske digtning». Når kritikken av stykket bare har uttalt seg negativt og søkt å «besudle» Ibsens diktning, sier det nemlig mer om kritikerne enn om Ibsen, mener Schjøtt. I Ibsens realistiske skuespill er personene individer, han skriver borgerlige dramaer som handler om «tidens opgaver og samfundets problemer», slik han også har fremstilt det i et tidligere stykke som De unges Forbund. Ibsens nye skuespill rommer en tendens. Men dette fenomenet er ikke nytt, vi kjenner det også «fra dramets historie, specielt paa den tid og det sted, hvor dets vugge stod». Også i det klassiske greske drama dannet nemlig samfunnets åndsliv dramaets resonansbunn. Om nåtidens drama kan man derfor i slik forstand si at det «bevæger sig mod det maal, som det antike forlod». Schjøtt sier videre at «af alt, hvad vi i den moderne dramatiske literatur har læst, er ‹Gengangere› det, som kommer det antike drama nærmest». En slik vurdering bygger ikke først og fremst på stykkets form, men på dets ånd. Ibsen har grepet de ideer som gjærer i tidens samfunn. Han har sett «samfundets stræben og ulykke, dets kamp, dets lidelse, dets skyld og dets straf […] Vi ere medsørgende og lidende, fordi vi ere medskyldige.» Antikkens tragedie var et skjebne- eller slektsdrama der den tragiske skjebne gikk i arv i slekten: «Ogsaa her har vi en familietragedie, men den er tillige et samfundsdrama den antike tragedie, gjenopstaaet paa moderne jord.» Her, som i den antikke tragedie, blir sorgen adlet av et etisk alvor som frembringer «den lidelsernes renselse, som Aristoteles stiller som tragediens maal». Schjøtt slutter med å fastslå at Gengangere er «det mægtigste kunstværk, som baade [Ibsen] og vor dramatiske literatur hidtil har frembragt» (Schjøtt 1882).
Amalie Skram skrev om stykket i det norske Dagbladet i april året etter utgivelsen. Hun fremhever at det viser oss «Jordlivets højeste Jammer, dets yderste, sorteste Nød, dets Forbandelses sidste Konsekvens», og mener at her ikke finnes noen «Profeti om en forløsende Forsoning». Omtalen konsentrerer seg om det samfunnsbilde Ibsen tegner, og sier lite eller intet om verkets kunstneriske form. Styrken i fremstillingen fremheves, og teksten roses for sin brutale realisme. Skram går også inn på realismen i fremstillingen av syfilis og dens konsekvenser:
Dette kan vi ikke skyve fra os; thi vi ved, at det er taget ud af vor egen Tid […] Vi behøver blot at mindes de overfyldte Galehuse og de tætbesatte Hospitaler, de mange Ofre, der skjules i Familjerne eller stuves bort i de afsides Kroge ude paa Bygderne (sitert etter Engelstad red. 1987, 69–70).
Skram mener at Gengangere må være skrevet i rasende smerte over samfunnets råttenskap. Ibsen forfølger ubønnhørlig og hensynsløst de forhold han avdekker. Teksten må leses som en advarsel og som et tegn på at «Ibsen bryder nye Baner i Aandens Verden» (1987, 76).
En av de viktigste anmeldelsene innenfor den leir som gav stykket sin fulle tilslutning, kom fra Georg Brandes. Også han underforstår skuespillets forbindelse med eldre, klassisk tragediediktning:
At Katastrofen fremtræder som en Nødvendighed, er langt fra at være en Fejl […] det er netop det, som maatte være […] «Uretfærdigheden» er her Verdensordenens […] Henrik Ibsen har ved at skrive den moderne Tragedie, som kaldes «Gjengangere», sat sin hele møjsomt og langsomt indvundne Autoritet, sin Yndest hos Publikum, næsten sin borgerlige Anseelse paa Spil. Denne Bog […] er den nobleste Handling i hans literære Liv (G. Brandes 1881).
Brandes harselerer over en rekke av de tidligere anmeldelsene, ikke minst over Arne Garborg i Dagbladet. Til dem som anklager stykket for å være uskjønt på grunn av det stoffet det behandler, sier han: «‹Det Uskønne, ja Modbydelige› ligger ikke i Stoffet, men i Behandlingsmaaden. Hvad angaar altsaa alt dette Ibsen, som staar i sin fulde digteriske Kraft?» Det fins ikke noe sted i Europa hvor ortodoksien hviler på sinnene med et slikt trykk som i Danmark-Norge, hevder Brandes: «Det er næsten Synd at forstyrre Anmelderne, naar de moraliserer for Henrik Ibsen, thi det klæder dem saa uforligneligt.» Brandes tar avstand fra alle de negative dommene over stykket ved å fremstille dem som utslag av uforstand og bigott moralisme. Han selv fremhever at Ibsens verk handler om en av «Tidsalderens store og frugtbare Grundtanker», nemlig arvelighetsproblemet og de konsekvenser dette har for morallæren. Han ser det derfor som et tidens tegn at Gjellerups avhandling Arvelighed og Moral (jf. Bakgrunn ovenfor) og Ibsens Gengangere er utkommet i ett og samme år. Brandes forutsetter at følelser og gamle dogmer omfattes av arvelighetsproblematikken, og at dette skaper en «haardnakket Konflikt mellem en ny Erkjendelse og et gammelt [dvs. nedarvet] Følelsesliv». Det er denne konflikten han finner uttrykt i Gengangere. Den er utløst av at «længst afdøde Generationers Fordomme, Meninger, Vildfarelser gaa igjen i den nuværende Generations indre Liv» (G. Brandes 1881). Om denne anmeldelsen av Brandes skrev Ibsen: «Jeg håber at G. Brandes […] mægtigt vil bidrage til en rigtigere forståelse af stykket» (brev til Schandorph 6. januar 1882).
