Henrik Ibsens skrifter

Ibsen hadde sikkert merket seg reaksjonene. Hans neste skuespill kan i alle fall fra et visst perspektiv sees som en kommentar til kritikerne. Også i Gengangere møter vi en kvinne som forlater sin ektemann, her etter bare ett års ekteskap. I dette skuespillet lar hustruen seg imidlertid overtale til å vende tilbake. Resultatet blir skjebnesvangert: Etter hjemkomsten blir fru Alving gravid og får en sønn, Osvald, som i stykkets nåtid viser symptomer på nedarvet syfilis – sannsynligvis overført fra far til sønn, slik legevitenskapen den gang trodde det var mulig (jf. nedenfor).

Gengangere berører spørsmål knyttet til ekteskap, skilsmisse, dobbeltmoral og kjønnssykdommer, prostitusjon, incest, generasjonskonflikter, eutanasi (barmhjertighetsdrap) og kirkens utvikling fra religiøs institusjon til en konvensjonell kontrollør av plikt, lov og forretningsmessig orden. Slike motiver ligger langt fra den idealistiske estetikkens idealer og peker klart mot tidens kritiske samfunnsdebatt. Også motsetningen mellom forsøk på frigjøring fra overleverte moralske normer og tankeformer, representert ved fru Alving, og en tendens til å fastholde en konservativ pliktmoral, forkynt av pastor Manders, skaper inntrykk av skuespillet som en direkte kommentar til sentrale spørsmål i samtiden.

Selv om stykkets emnevalg brøt klart med idealismens vurderingsnormer (jf. nedenfor, under Mottagelse av utgaven og Mottagelse av oppførelsene), var likevel tidens kritikere nå i ferd med å åpne seg for nye tendenser. Den norske konservative avisen Morgenbladet bragte våren 1881 en artikkelrekke av interesse i et slikt perspektiv. I «Moderne Digtning», publisert 20. og 21. mai 1881, slutter den anonyme skribenten seg (med noen forbehold) til den nye realismen i skjønnlitteraturen. Han tar riktignok avstand fra en tendensdiktning som sikter mot sensasjon ved å beskrive «rivende» og «pikante» emner. Til denne kategori regner han Alexander Kiellands skissemessige, ofte sjablongpregede menneskeskildringer og tydelige avhengighet av franske forbilder. Men andre særdrag ved den nye retning i litteraturen kan ha sin åpenbare verdi. Realismen gjør det nemlig mulig å skape menneskeskildringer der sammenhengen mellom ytre påvirkning og sjelelige reaksjoner bidrar til dybden i de psykologiske portrettene. Artikkelforfatteren fremhever i et slikt perspektiv Ibsen som en langt større psykolog enn Kielland, og han gjør psykologisk realisme til et litterært kvalitetskriterium:

En av tidens mest innflytelsesrike talsmenn for de nye tendensene var kritikeren og kulturdebattanten Georg Brandes. I 1872 hadde Brandes utgitt Moral grundet paa Nytte- eller Lykkeprincipet, en dansk oversettelse av John Stuart Mills Utilitarianism (1861). Her hevdet Mill at filosofiens høyeste mål var å sørge for reformer som kunne bringe menneskeheten lykke. Som et ledd i slike bestrebelser hørte også skjønnlitteraturen hjemme. Mill mente at den ved sin samfunnskritikk kunne tjene det sosiale fremskritt. En tilsvarende tro på litteraturens samfunnsmessige forpliktelse og påvirkningskraft preger også Brandes’ egne forelesninger, Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur (1871 og senere). Allerede i innledningsforelesningen gjorde Brandes kampen mellom fremskritt og reaksjon til et overordnet problem. Da forelesningene begynte å utkomme i bokform (1872), vakte de veldig indignasjon. Brandes ble blant annet anklaget for at han gikk inn for fri kjærlighet og selvmord, at han var ateist, og at han hadde sosialistiske sympatier.

Til tross for denne motstanden ble kirkens og kristendommens hegemoni som samfunnsbærende ideologi nå utfordret. En impuls i denne retning var kommet fra naturforskeren Charles Darwin, med hans utviklingslære og hans teori om det naturlige utvalg. Selv om Darwins forfatterskap ikke var antireligiøst, støttet det heller ikke Bibelens skapelsesberetning, og slik kunne det lett oppfattes som en impuls til den stadig sterkere sekularisering i samtiden. Også tidligere på 1800-tallet hadde nok utviklingstanken vært aktuell, blant annet hos romantiske filosofer som Heinrich Steffens og Niels Treschow. Det nye hos Darwin var at utviklingens årsak og teleologi ikke lenger søkte forankring i et religiøst perspektiv, men ble fremstilt som et rent materielt (miljørelatert) og genetisk begrunnet fenomen. Darwin mente at alt liv hadde ett felles, genetisk-biologisk utspring (én eller noen ganske få urformer), og at de enkelte artene siden utviklet seg gjennom naturlig variasjon og miljøbestemt seleksjon av de mest levedyktige organismer. Darwins bok On the Origin of the Species by Means of Natural Selection utkom i 1859, og The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex fulgte i 1871.

Også utilitaristen Herbert Spencer så utvikling som et sentralt kjennetegn både ved den fysiske verden og ved de enkelte biologiske organismer. Men i tillegg utvidet han utviklingsbegrepet til også å gjelde menneskets psykologi og menneskelige kulturer og samfunn. Det var Spencer som innførte begrepet evolution og uttrykket survival of the fittest. Han formulerte også slagordet «størst mulig lykke for flest mulig mennesker» («the greatest happiness of the greatest number»). Spencer så retten til liv og personlig frihet som grunnleggende moralprinsipper, og som avgjørende for menneskelig lykke. Hans tanker fikk sterkt gjennomslag i 1870-årene, hans bøker ble solgt i veldige antall og oversatt til en rekke språk. I dansk språkdrakt ble Spencer første gang introdusert gjennom filosofen Harald Høffdings oversettelser Om Opdragelse (1876) og Mindre Afhandlinger : med en biografisk Skizze (1878).

Spencer regnes som grunnleggeren av den såkalte sosialdarwinismen, som hevdet at utviklingslæren og læren om det naturlige utvalg – inkludert kampen for tilværelsen – også måtte ha gyldighet innenfor samfunnslivets og kulturens område (Hessen & Lie 2002, 220). Darwins evolusjonsteori bygget på overlevelses- og forplantningsevnen hos de mest tilpasningsdyktige organismer. Sosialdarwinistene tolket dette som de sterkestes rett til liv og lykke. Å støtte de svake kunne innebære at hele folkeslag og samfunn degenererte. Slike tanker kom etter hvert til å utarte og bli benyttet til forsvar for klasseskiller, kjønnsmessig og rasemessig diskriminering, forsvar for fosterdrap, rasehygiene (eugenikk) osv.

Georg Brandes hadde i september 1879 berørt slike perspektiver i en artikkel i det norske Dagbladet (nr. 235), der han skrev om den ungarske filosofen Lazar Hellenbachs bok Die Vorurtheile der Menschheit. Hellenbach, som var påvirket av sosialdarwinistiske ideer, hadde sagt at det ville være bedre å gi småbarn en smertefri død enn å utsette dem for fremtidig sult og nød. I en senere anmeldelse av Gengangere heter det om Hellenbach: «Det var han, som mente, at gamle og skrøbelige og vanføre og elendige, dem var det bedst at faa praktiseret ud af Livet paa en pen Maade» (Anonym 1881c). Brandes gjengav Hellenbachs ideer, ifølge ham selv uten å ta stilling: «Meget havde man jo tilforn beskyldt mig for; men selv for Spøg havde dog Ingen endnu anklaget mig for at ville myrde Smaabørn,» skriver Brandes (1905–08, b. 2, 332), idet han redegjør for den opphetede debatt hans bokomtale hadde utløst i norsk og dansk presse. Han ble imidlertid tolket som om han sluttet seg til Hellenbach (HFL 5, 428). Referanser til Hellenbachs oppfatning skulle senere også komme til uttrykk i en rekke av anmeldelsene av og angrepene på Gengangere (jf. nedenfor, under Mottagelse av utgaven):

Lochmann var en fremtredende fagmann og epidemiolog. Han arbeidet med å avdekke årsaken til smittsomme sykdommer, som han ikke trodde skyldtes såkalte «miasmer» (luftforurensninger med uklar substans), men derimot konkrete smittestoffer som ble båret av og overført mellom enkeltindivider. I talen omtalte han – i rent medisinsk terminologi – den moderne, gudløse positivismen som en «Aandsepidemi».

I 1876 nektet universitetet i Kristiania positivisten Georg Brandes å forelese over øren Kierkegaard, med den begrunnelse at han hadde vist en «for Universitetets Foredrag uværdig og haanlig Behandling af enhver positiv Religion» (sitert etter Hessen & Lie 2002, 155). Men den positivistiske «smitten» lot seg ikke stanse. Det Norske Studentersamfund åpnet sine dører for Brandes, og der talte han til en stor og engasjert forsamling. Året etter publiserte den unge filosofen og universitetsstipendiaten Waldemar Dons artikkelen «Om Positivismen» i første årgang av Nyt norsk Tidsskrift (1877), og i 1879 begynte Dons en forelesningsrekke ved universitetet under tittelen «Hvorvidt kan en sand religiøs Livsanskuelse forbindes med den moderne Videnskabs Resultater?», der han blant annet gav Auguste Comtes positivistiske filosofi bred omtale. Lochmann gikk i Morgenbladet til kraftig motangrep på Dons, som han oppfattet som representant for nedbrytende og oppløsende samfunnskrefter (Nerland 2006, 71–76). Motstanden mot tidens nye tankeretninger utløste en åndskamp mellom religion og vitenskap ved universitetet, men dette kom bare til å styrke de kritiske impulsene som lå til grunn for det moderne gjennombrudd.

Ingen av Darwins bøker forelå på dette tidspunkt oversatt til norsk. De to første ble derimot ganske tidlig oversatt og utgitt på dansk av naturvitenskapsmannen og forfatteren Jens Peter Jacobsen under titlene Arternes Oprindelse (1872) og Menneskets Afstamning (1875). Jacobsen formidlet også Darwins teorier gjennom en stor artikkelrekke som han i årene 1871–73 publiserte i Nyt dansk Maanedsskrift («Darwins Theori», «Menneskeslægtens Oprindelse», «Parringsvalget» og «Sindsbevægelsernes Udtryk hos Dyrene»). Ibsen og Jacobsen møttes og omgikkes i Roma i 1878, men det finnes ingen sikre kilder som kan fortelle noe eksakt om samtalene mellom dem – annet enn at Gunnar Heiberg taler om Ibsens «nylige omvendelse til utviklingslæren» og husker at han og Jacobsen ofte diskuterte slike ideer (Heiberg 1995, 130).

Nye tanker om arvelighet reiste spørsmålet om hvorvidt også ervervede egenskaper kunne nedarves. Mange av Darwins tilhengere trodde på en slik mulighet. Tidens diskusjon om arvelighet omfattet dessuten mer enn det rent fysiologiske; man trodde også på en form for bevissthetslivets arv. Impulsene i denne retning skyldtes for en stor del Spencer. I Sophus Schandorphs roman Thomas Fris’s Historie (1881) omtales Spencer slik:

Troen på at det var mulig å arve ervervede karakteregenskaper, og at ubevisste erindringer kunne gå i arv, kunne lett føre til en fatalistisk determinisme, noe den danske forfatter Karl Gjellerups gullmedaljeavhandling Arvelighed og Moral – en Undersøgelse (1880) er et eksempel på. Københavns Universitet hadde utlyst en prisoppgave som lød på en undersøkelse av den darwinistiske arvelighetsteoriens betydning for morallæren. Gjellerup, som på dette tidspunkt bekjente seg som tilhenger av brødrene Brandes og det moderne gjennombrudds litteratur- og samfunnssyn, opererte i avhandlingen med ulike typer arv: psykologisk, fysiologisk, nedarvede erindringer samt nedarvet intelligens, følelse og vilje. Han diskuterte også arvens moralske konsekvenser. Eivind Tjønneland sammenfatter noen av hans meninger slik:

J.P. Jacobsen stilte seg mer skeptisk til at ervervede egenskaper og moralske vurderinger i rent fysiologisk forstand skulle være underlagt arvelighetslovene. I den tredje av sine artikler om Darwin tok han avstand fra at disse lovene hadde gyldighet for moral og menneskelig tankeliv:

Herman Bangs roman Haabløse Slægter (1880) er et eksempel på den vekt man nå tilla både genetisk og tradisjonsbundet arv. Boken er en generasjonsroman der determinerende arv fra besteforeldre og foreldre blir bestemmende for hovedpersonen William Høeghs liv. Kjønnsdriftens ulykksalige herredømme over menneskene uttrykkes gjennom hans dragning mot en destruktiv sanselig eros. Samtidig tar han avstand fra religionen som livsfortolkning. Men stilt overfor livsproblemer han ikke mestrer, vender han seg mot en sterk, gammeldags fader-gud. Boken vakte stor skandale da den utkom, og i 1881 ble det i Danmark innledet straffesak mot forfatteren på grunn av romanens erotiske skildringer. Ved dommen, som falt 23. juli, ble Bang kjent skyldig og bøtelagt, og romanen ble konfiskert (P.T. Andersen 1992, 148–50).

Etter hvert som religionen mistet sitt grep på mange, uten at den likevel helt slapp taket, oppstod det et brennende spørsmål om hva som formet og påvirket menneskenes tro og holdninger. Gamle, hemmende tankeformer og tradisjoner ble utsatt for kritikk hos en rekke forfattere, både i Skandinavia og på kontinentet. Dette kommer også til uttrykk hos den tyske feministiske forfatterinnen Hedwig Dohm, som var gift med den kjente redaktøren og litteraturkritikeren Ernst Dohm. Ekteparet Dohms «salong» dannet sentrum for Berlins intellektuelle og litterære elite – der deltok menn som Ferdinand Lassalle, Alexander von Humboldt, Franz Liszt, Julius Rodenberg, Paul Lindau, Carl Fürstenberg og Theodor Fontane (Wilhelmly 1989, 634). I løpet av 1870-årene utgav Hedwig Dohm fire feministiske debattbøker som med ett slag gjorde hennes navn berømt. Mot slutten av 1870-tallet hadde hun også suksess med flere lystspill som ble oppført ved Königliches Schauspielhaus Berlin. Dohms feminisme var forut for sin tid. Hun krevde lik rett til utdannelse, yrkesvalg, egen økonomi og stemmerett for kvinner. Tidens kvinnerolle betraktet hun som en sosial og kulturell konstruksjon; årtusengamle dogmer, falske forestillinger og fordommer bidro fortsatt til undertrykkelse og ufrihet (Kaloyanova-Slavova 1998, 16–17, 85). I boken Was die Pastoren von den Frauen denken (1872) kritiserer hun kirkens og presteskapets kvinnesyn. Hun fastslår at flere navngitte teologer formidler døde, nedarvede tanker og trosformer som gjennomsyrer hele samfunnet og gjør den menneskelige frigjøringen vanskelig:

Hertzberg mener at kvinnens oppgave i sedelig og samfunnsmessig henseende er å betrakte som et kall fra Gud til å utøve «Kjærlighedsgjerninger» – kristelig syke- og fattigpleie, kristelig redningsarbeid for forlatte barn og for alle de ulykkelige som ved egen brøde er blitt samfunnets utskudd. Dessverre er det altfor ofte «Mændenes sørgelige Forret ved sine Udsvævelser, sin Raahed, sin Egoisme, sin Ærgjerrighed at tilføje Samfundet alle disse blødende Saar», men så er det til gjengjeld kvinnens oppgave «at mildne dem, at læge dem […] som en Barmhjertighedens Engel følger hun efter der, hvor Forstyrrelsens Dæmon har sat sine Spor» (Hertzberg 1887, 136).

Tidens dobbeltmoral utløste en kritikk som i løpet av 1880-årene kom til å sette sterkt preg på skandinavisk skjønnlitteratur, og resulterte i det som senere har vært kalt «den store nordiske krig om seksualmoralen» (Bredsdorff 1973). Gengangere var trolig et av de verkene som gav sterke impulser til en slik «krig».

Allerede fra 1840-årene av var prostitusjonen blitt et sosialt problem, og veneriske sykdommer økte i utbredelse. I 1840 ble det innført et reglementeringssystem med legekontroll av prostituerte under politiets ledelse. Straffeloven av 1842 forbød riktignok kvinner å prostituere seg, men gjorde det ikke lenger straffbart for menn å benytte seg av prostituerte (Melby 1977, 23). Både prostitusjon og kjønnssykdommer ble oppfattet som et alvorlig samfunnsonde, men de tiltak som ble satt inn for å begrense sykdomsutbredelsen, gjaldt ikke menn. De var i stedet rettet mot prostituerte kvinner.

Sunnhetsloven av 1860 fastsatte at det skulle opprettes sunnhetskommisjoner (senere kalt helseråd) i hver norsk kommune (Grande 2003, 142). Disse fikk ansvaret for å bekjempe smittsomme sykdommer og drive sykdomsforebyggende arbeid. Man kan gå ut fra at det var store lokale variasjoner i måten dette skjedde på (Koren 2003, 43–44). Sunnhetskommisjonen i Bergen mente for eksempel at denne byen var spesielt utsatt for kjønnssykdommer. Her ble man etter hvert mer interessert i sjømenn enn prostituerte som smittekilder, og sjømennene er ofte nevnt i kommisjonens kilder. Sjømennene var ofte blitt smittet i utlandet og besøkte bare byen for en kortere tid, noe som gjorde arbeidet med behandling vanskeligere (2003, 59, 101). I Bergen opprettholdt man også helsekontroll med prostituerte lenger enn andre steder i Norge, til tross for at sentrale myndigheter ønsket den avskaffet (2003, 88).

Den alvorligste kjønnssykdommen var syfilis, som ble regnet som tilnærmet uhelbredelig. Utbredelsen av sykdommen var betydelig: I 1880 ble det registrert 2848 tilfeller av syfilis i Norge. Samme år registrerte man totalt 109 324 tilfeller av epidemisk sykdom (2003, 36).

Innenfor samtidslitteraturen var det kanskje Alexander Kielland som våget å gi det sterkeste, mest usminkede bilde av dobbeltmoralen og av kjønnssykdommens virkninger, slik det skjedde i hans roman Arbeidsfolk, utgitt i april 1881. Forfatteren hadde drøftet planene for boken med Georg Brandes under dennes besøk i Stavanger forsommeren 1880 (G. Brandes 1905–08, b. 2, 366), og Arbeidsfolk ble et av Kiellands beskeste samfunnskritiske verk. Syfilismotivet får her symbolsk betydning som et tegn på at hele samfunnet er bedervet. Sentralt i fortellingen står historien om den aldrende, depraverte Anders Mo, departementsbud hos statsråd Bennechen. Mo gifter seg med statsrådens unge, friske tjenestepike Kristine. Selv om hennes arbeidsgiver kjenner til at Mo er syfilitiker, tilskynder statsråden og hans hustru ekteskapet for å forhindre en mesallianse mellom Kristine og deres egen sønn, legen Johan Bennechen. Familiens lege kommenterer senere hvorfor han ikke hadde grepet inn: «skulde man fortælle alt, hvad man ved af det Slags, saa vilde mange Ægteskaber forpurres» (Kielland 1929, b. 2, 120). Anders Mo smitter sin unge, friske hustru, og blir selv offer for sykdommens senstadium når han blir «svag paa Forstanden» (1929, b. 2, 178). Kristine dør etter et kort sykeleie. Kielland gir en realistisk og detaljert beskrivelse av symptomene: «Sygdommen, der i saa kort Tid havde ødelagt hendes stærke Legeme, slog sig paa Hjernen […] Næsen var ganske indfalden, og Huden havde hæslige røde og grøngule Pletter» (1929, b. 2, 134, 166). Boken vakte sterk indignasjon da den utkom. En anonym anmelder i Aftenposten så den som et karikert angrep på hele den norske embetsstand og på landets embetsverk, og mente at den formidlet en ren «Kloakatmosfære» (–V.– 1881).

Oppmerksomheten og den økende åpenheten rundt veneriske sykdommer kan ha sammenheng med at norske medisinere på denne tid inntok en fremtredende plass i internasjonal forskning om syfilis. Den norske legen Carl Wilhelm Boeck begynte å publisere sine forskningsresultater allerede på 1850-tallet, og han utgav i 1875 en avhandling med oppdatert kunnskap under tittelen Erfaringer om Syphilis. En av Boecks norske kolleger og samarbeidspartnere var overlege Daniel Cornelius Danielssen, som arbeidet ved leprahospitalet i Bergen og i 1850-årene samtidig var medlem av styret for Det norske Theater i Bergen. Han var dessuten en svært nær venn av Ibsens senere svigermor, Magdalene Thoresen. I 1858 publiserte Danielssen studien Syphilisationen anvendt mod Syphilis og Spedalskhed.

Legevitenskapen hadde omkring 1880 forlengst fastslått at sykdommen forløp i tre faser. I tredje fase angrep sykdommen indre organer (ryggmarg, hjerne, lever, nyrer osv.). Dette kunne medføre lammelser, hjertestans, sinnssykdom og invaliditet. Mellom de tre fasene kunne den syke være symptomfri i lengre tid (Koren 2003, 21). Boeck beskriver hvordan sykdommens senstadium gjerne innvarsles av «Hovedsmerter, der ofte gaar forud for Udbruddet af den constitutionelle Syphilis, og ikke sjelden bliver saa voldsomme, at de berøver den Syge al Nattero gjennem Uger» (Boeck 1875, 135).

Siste stadium av syfilis ble kalt paralysis generalis. Det kunne være lange perioder mellom anfallene, men symptomene kom tilbake og ble forsterket inntil de utløste «a state of dementia interspersed with epileptiform of apoplectiform attacks which end up killing the general paralytic, unless he ends his life in a state of profound cachexia» (Quétel 1992, 162). Tidens spesialister mente at hjerne- og ryggmargssyfilis gjerne rammet pasienter som hadde hatt ubetydelige eller svært svake symptomer i sykdommens tidligere stadier (Fournier 1882, 105–06). Spesialistene mente at pasienten kunne komme seg igjen etter første angrep av hjernesyfilis. Men «en sjuk, som lyckligt gått igenom ett första anfall af hjernsyfilis, dukar ofta under i en andra eller tredje attack» (1882, 110). Den franske syfilislegen Alfred Fournier viser i denne sammenheng i fotnote til sitt eget arbeid om hjernesyfilis, La syphilis du cerveau (1879).

Omkring 1880 kjente man ikke til hvilke mikrober som forårsaket syfilis (dette ble ikke påvist før i 1905), men allerede på dette tidspunkt var man på vei til å anta at smittens hovedårsak var seksuell kontakt (Koren 2003, 25). Man mente også at smitte kunne overføres ved bruk av spiseredskaper, direkte hudkontakt osv. (Fournier 1882, 147). Fournier refererer et eksempel fra en kollegas praksis:

Familiemotivet er i seg selv et tegn på tekstens modernitet. Generasjonskonflikter var et vanlig emne også i mye annen litteratur fra samtiden. Men i tillegg skaper Gengangeres konsentrasjon omkring den snevre familiekretsen en stram dramaturgi som kan peke mot eldre, klassiske forbilder, der familierelasjoner på lignende måte spiller en viktig rolle i konfliktstoffet. Allerede i samtiden noterte man seg stykkets slektskap med den greske tragedie (jf. nedenfor, under Mottagelse av utgaven). Forfatteren George Moore skrev:

Gengangere er mindre preget av teknikkene fra det franske intrigedrama enn Ibsens foregående drama. Her benyttes ingen intrigeknep av den typen vi finner i Et dukkehjem, hvor spenningen knyttet til Krogstads brev og spørsmålet om når det kommer til å bli lest, er viktig for utviklingen av handlingen. I Gengangere er det bare én hendelse utenfor scenen, nemlig brannen i asylet, som bidrar til stykkets utvikling, «men [brannen] er fullt realistisk motivert, forberedt og forklart, og den har foruten sin symbolske mening også en direkte betydning for det som skjer i siste akt» (HU 9, 21). En slik teknikk kan peke mot en større grad av realisme enn i Ibsens tidligere skuespill, men viser samtidig en dramatisk konsentrasjon som kan ha eldre forbilder.

Realismen kommer også til uttrykk på andre måter. I brev til den danske dikteren Sophus Schandorph 6. januar 1882 skriver Ibsen:

Senere har den retrospektive teknikken ofte vært fremhevet som et karakteristisk kjennetegn ved Ibsens samtidsdramatikk. Metoden blir da gjerne karakterisert som at Ibsen strekker «eksposisjonen» ut over hele stykket, slik at handlingens forutsetninger ikke er klarlagt før hele spillet er over. Ingunn Hiorth tar avstand fra en slik oppfatning når det gjelder Gengangere. Hun skiller i stykket mellom tilbakeblikk som tjener tradisjonelle eksposisjonelle formål, og tilbakeblikk («avsløringer») som virker inn på stykkets fortsatte handlingsgang (Hiorth 1981).

Tilbakeblikkene er viktige i dramaets egentlige eksposisjon, der lesere og tilskuere opplyses om den foreliggende situasjon ved dramaets begynnelse (det vil si hva som er skjedd i løpet av de 18 år pastor Manders har holdt seg borte fra familien Alving, samt familierelasjonene mellom snekker Engstrand og Regine). Hiorth fastslår at denne eksposisjonen strekker seg over nesten hele første akt og preger de første 4 ½ scenene i stykket.

Midt i femte scene går det et markert skille mellom eksposisjonen og det Hiorth omtaler som «avsløring» og regner som egentlig retrospeksjon. Ibsen har markert dette skillet med en pause. Fra nå av følger en ny form for informasjon som bygger på de opplysningene som ble gitt i eksposisjonen (Hiorth 1981, 45). Disse avsløringene fyller resten av stykket og får konsekvenser for utviklingen av handlingen.

Avdekkingen av skjulte sannheter utløser såkalte anagnorisis- eller gjenkjennelsesscener som virker inn på relasjonen mellom de enkelte personene og får konsekvenser for deres videre handlinger, ved at forutsetningene for å handle blir radikalt endret. Dette fører til et vendepunkt, en såkalt peripeti. Hiorth finner at det er knyttet et slikt vendepunkt til hver enkelt person i dramaet (1981, 85).

Mye kan tale for å sammenligne den dramatiske oppbygningen av Gengangere med en klassisk tragediestruktur. Det gjelder ikke bare konsentrasjonen av sted, tid, handling og persongalleri (jf. ovenfor), men også den rolle anagnorisis og peripeti ser ut til å spille i utviklingen av handlingen. Begge disse begrepene står også sentralt i Aristoteles’ tragediepoetikk. Gjenkjennelsesscenene i Gengangere er imidlertid delvis av annet merke enn i den klassiske tragedie (jf. Ystad 1998, 399–410). Første akt inneholder to klassiske anagnorisis-scener, der pastor Manders gjenkjenner Osvald som sin fars sønn gjennom et aristotelisk «tegn», nemlig farens pipe, og hvor fru Alving mot slutten av samme akt (der de overhører scenen mellom Osvald og Regine i spisestuen) må gi pastoren rett i dette. Disse scenene relaterer enkeltmenneskets situasjon (her Osvald og Regine) til større, overindividuelle (familiemessige) sammenhenger, i pakt med det som forventes i en klassisk tragedie. Men i slutten av annen akt følger en ny gjenkjennelsesscene som er av et noe annet slag. Fru Alving innser nå at hun ved å motsette seg sin manns «livsglede» selv kan ha vært ansvarlig for fortidshendelsene. Å erstatte mytisk skyld med personlig ansvar betyr et avvik i forhold til klassisk tragediediktning.

Men det finnes også en tredje form for anagnorisis i Gengangere. Den kommer til uttrykk i siste scene av tredje akt, hvor konsekvensene av Osvalds sykdom i all sin gru går opp for moren. Hennes lidelse er nå så stor at hun blir ute av stand til både å handle og tale sammenhengende. Gengangere slutter altså uten en sammenfattende erkjennelse hos dramaets hovedperson. Konsekvensen er, ifølge den engelske dramateoretikeren Francis Fergusson, at dramaet (i motsetning til den klassiske tragedie) mangler gjenopprettelse av en moralsk orden. Han hevder at Gengangere av den grunn bare delvis oppfyller tragediens genrekjennetegn: «the acceptance of the catastrophe, leading to the final vision or epiphany which should correspond to the insight Mrs Alving gains in Act II, is lacking. The action of the play is neither completed nor placed in the wider context of meanings which the disinterested or contemplative purposes of poetry demand» (Fergusson 1953, 169). Av denne grunn er ikke Gengangere etter Fergussons mening noen egentlig tragedie.

Dialogen bærer sterkt preg av Ibsens ønske om størst mulig realisme. De handlendes replikker er klart individualisert og gir et godt bilde av ulike stilnivåer i samtidsspråket. Av personene i stykket snakker fru Alving og Osvald et vanlig kondisjonert samtidsspråk. Osvalds Paris-opphold har ikke satt noe preg på hans språk; hans eneste innslag av fransk er ordet vermoulu, som er et sitatord og et medisinsk faguttrykk (jf. kommentar til ).

Det er særlig de andre tre, pastor Manders, snekker Engstrand og Regine, som har fått tildelt individuelle språklige trekk. Når det gjelder omfanget av bibelske ord og religiøst farvede talemåter, er det ikke så stor forskjell mellom Manders og Engstrand, men Engstrand griper gjerne til mer dramatisk billedbruk og viser også at han er vel bevandret i religiøse talemåter som det er vanlig å benytte i «vakte» forsamlinger.

De ulike sidene ved Regines språk – det dannede eller liksom-dannede og det folkelige, til dels vulgære – viser seg i forhold til hvem hun taler med. På den ene siden sier hun til Engstrand: «Det er fandens regn» (HIS 7, ), «jeg sanser nok, hvad ord du brugte» ( ), «Tænker du ikke på at sende mig så my’ som et stakkers kjoletøj engang?» ( ), «skidt, – det kan være det samme!» ( ). På den andre siden sier hun til pastoren: «Nej se, goddag, herr pastor» ( ), «Det er et så velsignet vejr for landmanden, herr pastor» ( ). Men det dannede språket er tillært og ikke innforlivet; hun kan falle igjennom og si «Vi havde ikke ventet ham før som idag» ( ), «dersom at» ( ) og «et kør» ( ) (se for øvrig Ord- og sakkommentarer).

Et kapittel for seg er Regines forsøk på å lære seg fransk, idet hun sannsynligvis håper å kunne komme til Paris med Osvald. Hele lærdommen som gjengis, er følgende: rendez-vous’er ( ), Fi donc ( ), Pied de mouton ( ), savoir vivre ( ), Bien ( ), pardon ( ), Merci ( og ) og Adieu ( ). Regines gloser kan kanskje være hentet fra en enkel parlør, trolig med angivelse av uttale.

Et generelt språklig trekk ved teksten i Gengangere er at Ibsen benytter kortformer av infinitiv, og her ser det ut som om han fortsatt eksperimenterer på grunnlag av en almen språklig tendens i samtiden. Formen bli opptrer først i Kjærlighedens Komedie (to ganger) og fra da av leilighetsvis, til den, sammen med bli’e, danner et merkbart innslag i Et dukkehjem. I Gengangere forekommer bli’ 25 ganger, bli’e ingen og bli og blive én gang (Manders). Siden formen bli’e ikke forekommer i skriftspråket, har Ibsen altså arbeidet seg nærmere enstavet skrivemåte av infinitiven i samsvar med talemålet (om forkortingen i talemål, jf. Knudsen 1856, § 277). Knudsen sier det tydeligere i sin Lærebog i dansk-norsk Sproglære: «Andre Verber forkortes kun i Talesproget […] Saaledes forkortes drage, tage, lade, bede, blive, give til dra, ta, la, be, bli, gi» (Knudsen 1863, 54). Han nevner ikke engang blive under «3. klasse» av sterke verb (1863, 49, ride osv.), selv om kortformen bare tillegges talespråket. Det blir dermed en viss usikkerhet over Knudsens behandling, og det samme kan sies om Ibsen når han forkorter formen. Men i motsetning til enkelte tidligere ganger (Kjærlighedens Komedie, Kejser og Galilæer) markerer Ibsen her forkortingen med apostrof. Kortform med apostrof opptrer også i sa’ ved siden av sagde. Derimot forekommer ikke sa’e, som Ibsen før hadde eksperimentert med i Peer Gynt og De unges Forbund, ved siden av sagde.

To ganger i stykket går Ibsen utenfor verbbøyningen med kortform og benytter i tillegg apostrof, nemlig my’ hos Regine ( ): «Tænker du ikke på at sende mig så my’ som et stakkers kjoletøj engang?» og hos Engstrand ( ): «Jeg ber så my’ om forladelse». Her ligger formen mye til grunn, som Ibsen sikkert kjente fra talemålet, kanskje også fra Ivar Aasens ordbøker (fra 1850 og 1873). I 1850 (mykje) nevner Aasen mye og mø (Agder Stift), i 1873 (myket) mye og møe, som han har forandret mø til. Når Ibsen ikke skriver mye, har han kanskje vaklet (som Aasen) med mø(e) og endt med motsatt resultat. Eller – mer sannsynlig – han har ment at e-en ikke høres som egen språklyd, men enten faller ut eller inngår i en forlenget y.