Henrik Ibsens skrifter

Norge sluttet seg som det første nordiske land til Bernkonvensjonen 13. april 1896. Danmark fulgte 1. juli 1903 og Sverige 1. august 1904 (Ricketson 1987, 80).

Spørsmålet om norsk tilslutning til Bernkonvensjonen var reist flere ganger i årene 1885–87, men frykten for at en tilslutning ville fordyre og dermed vanskeliggjøre tilgangen til oversatt, europeisk litteratur, veide den gang tyngst (jf. ovenfor, Diktergasjer, forfatterrett og Bernkonvensjonen). Det var også lenge en forutsetning at norsk tilslutning ikke kunne skje uavhengig av Danmark. Tidlig i 1890-årene syntes stemningen å være i ferd med å snu i Danmark, og sommeren 1892 laget en gruppe delegerte fra de to lands regjeringer forslag til felles lovtekst. Denne skulle fjerne hindringene for tilslutning til konvensjonen. Som nevnt ovenfor, ledet dette til at Norge i 1893 fikk ny lov om forfatterrett. De viktigste endringene gjaldt enerett til fremførelse og oversettelse. For oversettelser gjaldt forfatterens enerett i ti år etter utløpet av utgivelsesåret for originalen. Med denne loven kom også navneendringen til Lov om Forfatterret og Kunstnerret, til avløsning av Lov om Beskyttelse af den saakaldte Skrifteiendomsret. Dette innebar ingen prinsipiell endring, heter det i proposisjonen, idet lovgivningen heller ikke tidligere hadde anerkjent forfatterens rett til sitt verk som en egentlig eiendomsrett (jf. Stortingsforhandlinger 1893, b. 3b, Ot.prp. nr. 26, 7; jf. Rognstad 2009, 25).

I Danmark ble saken trenert, mens det kom nye initiativer i Norge. I 1896 fremmet regjeringen proposisjon om at Norge skulle la seg representere ved en konferanse i Paris i april samme år. Her skulle Bernkonvensjonen revideres, og Norge og andre stater som ikke var tilsluttet unionen, var innbudt til å delta. Både forfatterforeningen og bokhandlerforeningen anbefalte at Norge tiltrådte konvensjonen. Regjeringen la avgjørende vekt på disse anbefalingene: «Da de interesserede Kredse saa bestemt har udtalt sig for Norges Tiltræden til Konventionen, finder Departementet ligeledes at burde anbefale, at man benytter det gunstige Øieblik til at tage dette Skridt» (Stortingsforhandlinger 1896, b. 2b, St.prp. nr. 56; jf. også b. 6, Innst.S. nr. 100). Klaus Hoel publiserte sin redegjørelse for forfatterforeningen i Norsk Retstidende, og kunne sitere brev fra Ibsen der dikteren varmt anbefalte at Norge tok skrittet uten hensyn til Danmark (Hoel 1896, 135; jf. brev til K. Hoel 1. mars 1896).

De som forfektet forfatterinteressene, fremhevet gjerne at det her dreide seg om å la rettshensyn gå foran interessehensyn (Hoel 1896, 130). Det er en indikasjon på at produsentinteressene også i Norge nå hadde fått hegemoni over leser- og brukerinteressene. Ennå i 1881 hadde Ibsen skrevet at han «som god Normand» selvsagt ikke kunne anbefale at Norge tiltrådte en konvensjon som ville gjøre utenlandske bøker dyrere (brev til H.E. Berner 27. mars 1881). I 1896 var dette argumentet svekket – frykten for dyr oversettelseslitteratur var sterkt overdrevet, het det nå. Men samtidig ble det også argumentert med at oversettelseslitteraturen burde bli dyrere for at det skulle bli lettere for hjemlige forfattere å konkurrere med utenlandske. Et annet eksplisitt interesseargument gjaldt sannsynligheten for at Paris-konferansen ville utvide tiden for forfatterens enerett til oversettelse. Det franske standpunktet, som ble støttet av Tyskland, gikk ut på helt å sidestille oversettelse med opptrykk av originalen, og altså gi like lang beskyttelse mot uautorisert oversettelse som mot uautorisert opptrykk av originalteksten. Frederik Bætzmann, som ble utpekt til å representere Norge i Paris, hadde som mandat å stemme bare for slike endringer i Bernkonvensjonen som lot seg forene med den nye norske lov om forfatterrett av 1893. Et viktig motiv for norsk tilslutning var altså å kunne reservere seg mot utvidet oversettelsesrett mens det ennå var mulighet til det. Etter motstand også fra Storbritannia mot det fransk-tyske standpunktet ble konvensjonen endret slik at oversettelsesretten i utgangspunktet skulle gjelde like lenge som forfatterretten med hensyn til originalen, men på vilkår av at en oversettelse hadde kommet i stand i løpet av ti år. For Norge var det derimot konvensjonen av 1886 som fremdeles skulle gjelde på dette området. Norges tilslutning innebar dermed at tanken om en union med stadig sterkere tilnærming i lovgivning ble undergravet (Bætzmann 1897).

For Ibsens del kan vi konstatere at han også nå synes å tro at Norges holdning er det avgjørende for hans rettsstilling. I flere brev i 1896 skriver han at når Norge nå har sluttet seg til Bernkonvensjonen, så er arbeidene hans beskyttet. Det vil eliminere mange praktiske problemer, mener han, og han forventer at både Fischer og Heinemann nå skal betale ham mer (brev til W. Archer 1. mai og J. Elias 1. november 1896). Men Ibsen var fremdeles, i Bernkonvensjonens forstand, dansk forfatter. Som et argument for norsk tilslutning uavhengig av Danmark hadde forfatterforeningen eksplisitt fremhevet at det ville tvinge norske forfattere til å søke norsk forlag for å kunne oppnå internasjonal beskyttelse (jf. Stortingsforhandlinger 1896, b. 2b, St.prp. nr. 56, 4). Ibsen var imidlertid neppe den eneste som ikke var på høyde med de juridiske formalitetene. Saken vakte svært liten interesse blant forfatterforeningens medlemmer, og det første møtet som skulle diskutere den, måtte avlyses fordi nesten ingen møtte opp (Brochmann 1952, 58–59). Dessuten hadde nok Ibsen rett i at norsk tilslutning ikke var uten betydning. I forbindelse med at Ibsen i 1894 oppfordret tyske teatre til å bruke autoriserte oversettelser (jf. brev til ukjente mottagere 20. august 1894), ble det i tyske aviser vist til at anstendige forleggere lenge hadde søkt autorisasjon og betalt for å utgi forfattere også fra land som det ikke eksisterte konvensjon med. Ibsens rettigheter burde man i alle fall respektere, het det, blant annet på grunn av Ibsens betydning for tysk teater. Norge, og andre lignende nasjoner, tok riktignok ikke samme hensyn overfor tyske forfattere, «hvad der dog ikke bør forhindre os fra at følge den af de bedre Forlæggere indførte Regel og foregaa vore Naboer med et godt Exempel» (Anonym 1894f). Moralsk og juridisk rett var altså ikke det samme. Norsk tilslutning styrket Ibsens moralske rett selv om den i juridisk forstand ikke gjorde noen forskjell. Det forleggere betalte ham for, var i juridisk forstand fremdeles tidlig tilsendelse av korrekturark, med den konkurransefordelen det gav. I den grad Ibsen vurderte fordelene ved å gå over til et norsk forlag, kan ikke disse ha vært store nok til å oppveie ulempene ved å bryte en forbindelse som hadde vart i over 30 år. Det er også et åpent spørsmål om han kunne ha oppnådd så mye mer enn det hans markedstyngde allerede gav ham.