Henrik Ibsens skrifter

Ved midten av 1800-tallet var norsk litteratur i ferd med å etableres som et eget felt, det vil si et område med egne institusjoner, verdier og hierarkier, dominert av de litterære produsentenes egne normer. Før dette hadde forfattere måttet livnære seg av mer eller mindre akademiske statsstillinger: Wergeland som riksarkivar og Welhaven som professor i filosofi. Andreas Munchs dosentur uten undervisningsplikt (1860) representerte en overgangsform, det samme gjorde fremveksten av en norsk teaterinstitusjon på 1850-tallet. Men gjennombruddet kom med statlige diktergasjer, oppkomsten av et tilstrekkelig stort bokmarked og kontroll over inntektene fra dette markedet gjennom hevdelse av forfatterrettigheter. Med dette ble i hvert fall en del forfattere i stand til å leve av skrivning alene og til å skrive det de ville.

Likevel var det ikke tale om noen enkel overgang fra avhengighet til autonomi. I markedet lå en ny kime til avhengighet, der gamle dagers personlige mesenat ble erstattet med det boklesende publikums mer eller mindre kultiverte smak. Derfor ble det litterære feltet, som andre kunstfelt, strukturert av motsetningen mellom to prinsipper for hierarkisering: autonomi og heteronomi. Representanter for det første prinsippet hevdet kunstens absolutte renhet og dens uavhengighet fra politiske, sosiale og økonomiske interesser. De oppfattet dessuten kommersiell suksess som mistenkelig, mens talsmenn for det andre prinsippet forsvarte kunstens forpliktelser overfor publikum (Bourdieu 2002, 77–84; Gombrich 1995, 502).

Ibsens venn Paul Botten-Hansen spilte en viktig rolle i utviklingen av en autonom institusjon for kunst, litteratur og kritikk, både som redaktør av «Manden»/Andhrimner og Illustreret Nyhedsblad og i form av de anmeldelsene han selv skrev. Botten-Hansens og Ibsens venner og meningsfeller, de såkalte hollenderne, utgjorde en litterær gruppering som også publiserte i Aftenbladet, Morgenbladet og Christiania-Posten. En annen fløy bestod av H.J. Thue, som skrev i Den norske Rigstidende, og M.J. Monrad, som publiserte sine artikler i Morgenbladet og Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Monrad var sannsynligvis tidens mest betydelige og innflytelsesrike norske litteratur- og teaterkritiker. I Danmark hadde hegelianeren J.L. Heiberg en tilsvarende posisjon. Han ble i løpet av 1840- og -50-årene utfordret av kritikere som P.L. Møller og Clemens Petersen.

Monrad var hegelianer og utviklet en egen idealistisk forsoningsestetikk der kunsten fikk status som religionserstatning i en sekularisert verden. Han så kunsten som den høyeste form for skjønnhet og sannhet, styrt av den evige fornuft, og som en motvekt mot samtidens splittelse og trivialiserende meningsløshet. «Det er den filosofisk spekulative genrepoetikkens tredelte genrelære Monrad utvikler i Norge, på bakgrunn av Schellings Philosophie der Kunst […] og Hegels Ästhetik» (Linneberg 1992, 117).

Ibsen fremholder i sine anmeldelser at teateret har rett i å sette opp franske lystspill dersom de skal ta økonomiske hensyn, men dette omtaler han kritisk og ironisk. Han kritiserer publikums banale popularitetskriterier (f.eks. i annen del av artikkelrekken «De to Theatre i Christiania» 1861), og kommer flere ganger inn på at lystpillenes realisme på scenen kan virke platt. I stedet krever han at kunsten må være idealistisk (f.eks. i teateranmeldelsen «[‹En Landsbyhistorie›]» 1857 og annen del av artikkelen «Endnu et Indlæg i Theatersagen» 1858).