Henrik Ibsens skrifter

Debuterte 1878 med diktet «Menneskets Genesis» i Nyt norsk Tidsskrift, der han brøt med kristendommen. Publiserte samme år diktet «En soiree dansante» anonymt sammen med Hans Jægers «Kants Fornuftskritik» . Vinteren 1878–79 i Roma, der han bl.a. opplevde Ibsens kamp for kvinners rettigheter i Den Skandinaviske Forening (jf. Heiberg 1924). 1880–82 journalist i Dagbladet, der han som teatermedarbeider kritiserte Christiania Theater for manglende samspill og instruksjon. Utgav 1884 Tante Ulrikke, som ble refusert ved Christiania Theater. 1884–88 artistisk leder ved Bergens Nationale Scene. Satte her opp Vildanden 9. januar 1885 (urpremiere), tredje akt av Gengangere med Herman Bang 8. juni 1885, Rosmersholm 17. januar 1887 (urpremiere) og Samfundets støtter februar 1887. Gift 1884 med foregående Didi Tollefsen. Vakte strid med skuespillet Kong Midas, som ble oppfattet som et angrep på Bjørnsons «sannhetsforkynnelse». Det ble avvist ved Christiania Theater, noe som ledet til demonstrasjoner mot ledelsen. Stykket fikk premiere på Det kongelige Theater i København 17. januar 1890, der det ble en stor suksess. Skrev deretter lystspillet Kunstnere (1893), som falt gjennom på scenen, komedien Gerts have (1894) og Balkonen (1894), som med stiliserte, avindividualiserte personer skiller seg fra Ibsens skuespill. Politiske emner er behandlet i Det store lod (1895), om arbeiderbevegelsen, og i komedien Folkeraadet (1897), skrevet på bakgrunn av det norske tilbaketoget overfor Sverige i unionsstriden 1895. Ved Ibsens 70-årsdag 1898 talte Heiberg som forfatternes representant ved kunstnernes fest for Ibsen 23. mars. 1896–1903 skrev Heiberg fast i Verdens Gang, 1897–1901 var han avisens Paris-korrespondent (NBL; NBL 2. utg.). En rekke av hans anmeldelser, taler og erindringer om Ibsen finnes i Ibsen og Bjørnson paa scenen (1918), Franske visitter (1919), Salt og sukker (1924), Hugg og stikk (1951) og Essays og artikler (1995) (jf. ellers Ibsen-bibliografien).