Henrik Ibsens skrifter

Ble som ungdom sterkt påvirket av Ibsen. 1868–70 på Holt seminar ved Tvedestrand, deretter lærer og bladutgiver. Flyttet 1873 til Kristiania, der han ble medarbeider i Dagbladet. Publiserte samme år bl.a. Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» : en kritisk Studie af G., hans gjennombrudd som kritiker. Sluttet seg til kampen for norsk språklig og politisk selvstendighet med Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse (1877), samtidig som han startet landsmålsbladet Fedraheimen : eit Vikeblad aat det norske Folket. Fulgte Bjørnsons oppbrudd fra kristendommen fra 1877, uttrykt bl.a. i fortellingen «Ein Fritenkjar» (1878–79, bokutg. 1881). Skrev om Gengangere i Dagbladet 1881 nr. 317, om «Henrik Ibsen som ‹Intelligens›-Diktar» i Fedraheimen 1881 nr. 42–44 og om En folkefiende i Nyt Tidsskrift 1882, 571–81. Fikk sitt skjønnlitterære gjennombrudd med den negative dannelsesromanen Bondestudentar (1883). 1883 ansatt som statsrevisor. 1885 reise til Paris og Tyskland, der han møtte Ibsen på skipet mellom København og Stettin oktober 1885 (Dale 1960). I moral- og samlivsdebatten distanserte Garborg seg fra Bjørnsons «hanskemoral» og fra kvinnebevegelsen som han mente gikk utenom det seksuelle. Garborgs bidrag kom bl.a. i romanene Mannfolk (1886) og Hjaa ho Mor (1890), der moral og samlivsformer blir satt inn i en økonomisk og sosial sammenheng. 1887 ble han ikke gjenvalgt som statsrevisor etter å ha engasjert seg mot beslagleggelsene av Hans Jægers Fra Kristiania-bohêmen (1885) og Christian Krohgs Albertine (1886). I «Bondekultur og åndsfridom» (1886) angrep han bruken av «bondekultur» som argument mot det europeiske. 1887 gift med Hulda Bergersen og fra samme år bosatt på Kolbotnen i Tynset. Etter mislykkede fremstøt for å få diktergasje og stipend reiste Arne og Hulda Garborg sommeren 1889 til Tyskland, hvor de bodde først i Dießen am Ammersee i Ober-Bayern, senere i Fürstenfeld bei Bruck og vinteren 1889–90 i München. Garborg ser ikke ut til å ha møtt Ibsen i denne tiden. Etter en Italia-tur bodde de sommeren 1890 i Berlin. Skuespillet Uforsonlige (1888), om maktkampen innen Venstre-koalisjonen, ble ikke satt opp i Norge, men skal ha kommet opp i Berlin. Garborg ble knyttet til teaterscenen og tidsskriftet Freie Bühne, og Marie Herzfelds oversettelse Bei Mama utkom i S. Fischers Nordische Bibliothek høsten 1890. Garborg utgav 1890 Kolbotnbrev og andre Skildringar og essayene «Hanna Winsnes’s kogebog» og «Den idealistiske Reaktion» , begge med bakgrunn i striden mellom naturalisme og nyromantikk. Vinteren 1890–91 og våren 1892 var Garborg igjen i Berlin. 1891 utkom romanen Trætte Mænd, som ble en salgssuksess, og 1892 Fred, begge oversatt til tysk av Herzfeld og utgitt av S. Fischer: Müde Seelen (1892) og Frieden (1894). Garborg ble godt mottatt i Tyskland og gjorde sterkt inntrykk på bl.a. Gerhart Hauptmann. Utgav 1893 artikkelsamlingen Fra det mørke Fastland : Reiseindtryk fra Stavanger og Jæderen og samme år biografien Jonas Lie : en Udviklingshistorie. Fra 1894 medredaktør i Syn og Segn, samme år startet han sammen med Rasmus Steinsvik nynorskavisen Den 17de Mai : norskt folkeblad, der Garborg ble politisk redaktør. I 1890-årenes språkstrid var han Bjørnsons hovedmotstander. Utgav 1895 den episk-lyriske diktsyklusen Haugtussa, samme år essayene «Troen paa livet» og «Friedrich Nietzsche» , 1886 essayet «Leo Tolstoi’s kristendom» og dramaet Læraren, 1899 Den burtkomne Faderen, 1901 I Helheim (Haugtussa II) og 1904 Knudahei-brev. 1924–27 utgav Hulda Garborg Dagbok I–IV, som dekker årene etter 1900. Fra 1897 var ekteparet Garborg bosatt på Labråten i Asker, samtidig som Arne Garborg fikk bygget sommerboligen Knudaheio i Time på Jæren. 1898 tildelt fast kunstnerlønn (Mendelssohn 1970, 151–52; NBL; NBL 2. utg.). Garborg skrev om Ibsen i «Tuktemeister og byggmeister» (Syn og Segn, 1898, 160–68) og i forord til Lou Andreas-Salomés Henrik Ibsens Kvindeskikkelser (1893, oversatt av Hulda Garborg) (Ibsen-bibliografien).