Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til brev
av Narve Fulsås
VALUTA, PENGEVERDIER OG BANKFORBINDELSER
Pengevesenet i Danmark og Norge hadde helt siden 1500-tallet vært influert av det tyske. Da ble, som i de fleste andre europeiske land, sølvmynten daler (eg. «joachimsthaler» etter Joachimsthal i Böhmen, der den først ble slått) innført som hovedmynt. Daler fortsatte å være norsk hovedmynt til langt ut på 1800-tallet. I Norge var myntsystemet fra 1816 som følger:
1 spesidaler = 5 ort = 120 skilling (Speciedaler ‘daleren in specie’, altså ‘i ett stykke’. Denne myntbetegnelsen ble vanligvis forkortet Spd. eller Sp.).
Utmyntingen var den første tiden beskjeden, det var skillemynt og pengesedler som dominerte sirkulasjonen. Sedlene skulle være fullt innløselige i sølvmynt, men innløsning kom ikke i gang før i 1823 og først etter lov av 23. april 1842 til pari kurs (pålydende verdi) (Fladby, Imsen & Winge red. [1981], 67–69).
I Danmark førte napoleonskrigene til statsbankerott i 1813, og deretter ble rigsbankmyntfot innført, dvs. at rigsbankdaler (rigsdaler) ble hovedmynt. Målet var som i Norge å skape tillit til pengesedlene ved å oppnå innløselighet med sølv. Først i 1838 ble rigsbanksedlene notert i pari, og i 1845 ble sølvinnløselighet innført (Alstrup & Olsen red. 1991, b. 2, 684–85).
Det ble regnet med følgende verdiforhold mellom de hovedmynter som er aktuelle her:
1 (norsk) spesidaler = 2 (danske) rigsbankdaler = 1 ½ (prøyssisk) thaler (1 thaler = 30 sølvgroschen).
Mer omtrentlig ser det ut til at vi kan regne slik:
1 spesidaler tilsvarte 1 italiensk scudo (flertall scudi) og 5 ½ franc. (Scudo ble gjerne også omtalt som «italiensk daler». Før samlingen av Italia hadde den noe ulik verdi i ulike stater. I Roma svarte den i 1867 til 100 bajocchi, og den ble senere satt lik 5 lire, jf. Salmonsen.)
I Norge kunne penger sendes uten risiko med posten. Fra første halvdel av 1800-tallet var det blitt praksis at postverket erstattet penger som var blitt borte underveis, uansett årsak. Portoen for verdipost var på den måten en forsikringspremie (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 274). Ibsen uttrykker flere ganger mistillit til det italienske postverket når det gjaldt pengeforsendelser, men konsul Johan Bravo i Roma, som hadde penger til gode hos ham, sa han skulle gjøre det på en lignende måte når han skulle sende penger fra Dresden: gå med åpen konvolutt på postkontoret, få innholdet kontrollert og brevet forseglet, og motta en kvittering. Ble brevet borte, ville det bli erstattet av postverket.
Fra 1860-årene var postanvisninger et alternativ til penger, men fra Norge til utlandet var det en øvre grense på 25 spesidaler (Johannessen & Thue 1997, b. 1, 276). Når det gjaldt betalingsmidler i pengeforsendelser (remisser), kunne de være både pengesedler, anvisninger, sjekker eller veksler, dvs. gjeldsbrev hvor utstederen forplikter seg til enten selv eller ved en annen å betale et angitt beløp, enten ved forevisning eller innen en viss tid.
Den 16. oktober 1875 sluttet Norge seg til den skandinaviske myntunionen og innførte krone som ny myntenhet, sammen med desimalsystemet: 1 krone = 100 øre. Ved overgangen ble 1 spesidaler satt til 4 kroner. Det nye systemet bygget på gullmyntfot: 1 krone = 0,40323 gram fint gull.
Etter forordninger i 1871 og 1873 innførte Tyskland, med virkning fra 1. januar 1876, mark som ny regneenhet, sammen med gullmyntfot: 1 mark = 0,358 gram fint gull, og desimalsystemet: 1 gullmark = 100 pfennig = 0,89 kroner. Thaler fortsatte å være i omløp også etter innføringen av markregning: 1 thaler = 30 sølvgroschen (à 12 pfennig, som dermed hadde en annen verdi enn pfennig ovenfor) = 3 mark = 2,67 kroner (NF; Salmonsen).
Brevmaterialet inneholder også referanser til gyldenmynt (gulden). Etter myntkonvensjonen mellom det tyske tollforbundet og Østerrike-Ungarn i Wien i 1857 ble det bestemt at forbundsthaleren skulle være felles mynt, og at 1 sørtysk gylden = 6/7 (0,86) østerriksk gylden = 4/7 (0,57) nordtysk thaler. Fra 1875 gjaldt i Tyskland: 1 gylden = 1,7143 mark = 1,52 kroner. Tysk og østerriksk gylden utgjorde tradisjonelt 60 kreuzer, men fra 1858 utgjorde den nye østerrikske gylden 100 kreuzer (Salmonsen; jf. brev til Susanna Ibsen 14. juni 1873 og til ukjent mottager 4. desember 1873).
Frankrike, Belgia, Italia og Sveits inngikk i 1865, med gyldighet fra 1866, en overenskomst, Den latinske myntkonvensjon, der 1 franc à 100 centimes ble regneenhet, og med dobbel myntfot (både gull og sølv). På grunn av fallet i sølvprisen fra 1873 kunne dobbeltmyntfoten ikke opprettholdes, og ved tilleggstraktat 31. januar 1874 ble hvert lands rett til utmynting av 5-francstykker i sølv begrenset. I Italia ble regneenheten lovmessig 1 lire à 100 centisimi = 1 franc = 0,73 kroner; 1 soldo = 1/20 lire. Innførelsen av myntsystemet ble i Italia hemmet av finansielle vanskeligheter, og dette førte til at regjeringen fra 1866 måtte utstede papirpenger som hadde tvangskurs inntil 1883, det vil si at de var uinnløselige og dermed hadde lavere verdi enn det beløpet i metallpenger de lød på (Salmonsen; jf. brev til ukjent mottager 4. desember 1873).
Ibsens pengesaker i Norge ble ivaretatt av svogeren J.H. Thoresen inntil denne i 1875 flyttet til Telemark. I brev til etterfølgeren N. Lund 24. august 1875 gjør Ibsen rede for hva forretningene gikk ut på: Det viktigste var å overføre diktergasjen (jf. kommentar til brev til J.H. Thoresen 22. februar 1872 om forsendelsesmåte og kostnader) og å heve teaterhonorarer. Skiftet fra Thoresen til Lund falt sammen med flyttingen til München, der Ibsen brukte Bayerische Vereinsbank til pengeforretninger. Dette var en av to større bankforetak dannet i 1869 ved sammenslutning av flere mindre bankhus. Banken fungerte både som sparebank og pantelånsinstitusjon (Spindler red. 1967–75, b. 4, 807).
Pengesendinger blir oftere omtalt når Ibsen kommer tilbake til Roma 1878/79, og i brevene er flere bankierforetak nevnt: Spada & Flamiani, Plowden & comp., Emil Bosshardt og Schmitt & Nast (jf. brev til N. Lund 5. november 1878). De første foretakene er ikke identifisert. Det siste, som Ibsen foretrakk, etterfulgte virksomheten til Karl von Kolb, som Ibsen hadde brukt under sitt første opphold i Roma. Kolbs bank var i 1868 overtatt av nevøen Adolf Nast, og ble en del år drevet under navnet Schmitt, Nast & Co. Etter uoverensstemmelser mellom Nast og hans partnere Joseph og Benedikt Schmitt ble firmaet oppløst i 1884. Nast, som fra 1874 også var tysk konsul, dannet sammen med Georg Schumacher foretaket Nast-Kolb & Schumacher, som etter hvert ble Italias betydeligste privatbank (Noack 1927, b. 1, 729; b. 2, 420).
Når Ibsen ber om å få penger sendt til Roma, er det vekselvis i form av veksel på Paris og veksel på Berlin (ev. en anvisning i vekselform), det vil si til utbetaling fra bank på disse stedene og i disse stedenes myntslag, mark eller franc, noe som må ha hatt sammenheng med prisforskjellen på disse myntslagene på avsender- og mottagersted (jf. Salmonsen Arbitrage).