Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til brev
av Narve Fulsås
ROMA 1864–68
Frem til 1870 var Roma sentrum i Kirkestaten og på alle måter dominert av den katolske kirke (jf. Eriksen 1997, 47–66). I 1850 hadde byen 170 824 innbyggere, langt færre enn i sin antikke storhetstid. Innenfor de gamle bymurene var knapt halvparten av grunnen bebygd, mens store områder var omdannet til kålåkre, vingårder og beiteland for kyr og geiter. Bakkenivået lå mye høyere enn i antikken, slik at mange gamle ruiner så vidt stakk toppen over jordoverflaten, mens andre gamle bygninger lå som isolerte øyer i et grønt landskap. Etter den franske okkupasjonen under napoleonskrigene var det satt i gang større utgravninger, og store deler av Forum Romanum ble etter hvert frilagt.
Jordbruket var fremdeles hovednæringsvei, og det ble drevet både inne i byen og på den vidstrakte romerske campagnaen. Jordeierne, med kirken som den største, leide bort til rike forpaktere, som drev jorden med landarbeidere og med tradisjonelle driftsformer. Jordeierne utgjorde en adel, som også tok opp i seg nyere handels- og bankierfamilier, mens en egentlig borgerlig middelklasse knapt eksisterte. Kirke og adel gav sysselsetting for mange slags yrkesgrupper, mens strømmen av tilreisende skapte levebrød for huseiere, kro- og kaféverter, tjenestefolk, modeller, suvenirmakere osv. Roma var på alle måter umoderne. Det var bare noen få større gater og ellers et nettverk av mindre gater, smug, passasjer og innimellom større og mindre åpne plasser. Det var hverken brolegning, fortau eller gatebelysning. Bare tre broer førte over Tiber (Tevere), som heller ikke var regulert. Den flommet over nesten hvert år, forurenset drikkevannet og skapte epidemier, på samme tid som slettene rundt byen var arnested for malaria.
Det var nettopp dette inntrykket av at tiden hadde stoppet opp, som gjorde Roma attraktiv for utlendinger. På midten av 1800-tallet var motstand mot alle slags endringer en bevisst og villet politikk fra Kirkestatens side. I revolusjonsåret 1848 var Roma blitt erklært republikk av italienske nasjonalister, med Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi i spissen. Etter fransk intervensjon var paven blitt gjeninnsatt, og franske soldater ble værende i byen som garantister mot nye opprør. Den i utgangspunktet liberale pave Pius 9. reagerte på revolusjonen ved å sette alt inn på å forsvare Kirkestaten som en ren kirkestat og beskytte byen mot all moderne innflytelse. Kirken fastholdt dogmene om pavens ufeilbarlighet ex cathedra (når han taler offisielt) og om Marias ubesmittede unnfangelse. Ett av få unntak fra den moderniseringsfiendtlige linjen var at jernbane ble anlagt fra havnebyen Civitavecchia til Roma i 1859. Det var med denne banen Ibsen kom til byen 18. juni 1864, til noe som knapt var mer enn et skur, og som den gang lå isolert for seg selv oppe ved Diokletians termer.
Skandinavene utgjorde en av flere kolonier av utlendinger i Roma. Danskene var i flertall, frem til 1840 med billedhuggeren Bertel Thorvaldsen som sentrum. H.C. Andersen kom dit i 1833, og romanen Improvisatoren (1835) bygger blant annet på minner fra Roma-oppholdet. Det var gjennom lengre tid bygget opp skandinaviske boksamlinger, og den svenske maleren Egron Lundgren hadde tatt initiativ til å opprette en hjelpekasse for skandinaver i økonomisk nød. Fra midten av 1850-årene var det også etablert en fast, ukentlig møtedag, og alt dette ledet til opprettelsen av Den Skandinaviske Forening i 1860, med egne lokaler i Palazzo Correa, som hadde Augustus’ mausoleum i «bakgården». Med sitt bibliotek, sine skandinaviske aviser, sin funksjon som postkontor og sine møter og fester var foreningen den faste ramme rundt skandinavenes liv da Ibsen kom til Roma (Eriksen 1997, 18–21). Lokalene var ikke imponerende; Vilhelm Bergsøe taler om foreningens «tarvelige Sale» og ditto møblement. Bergsøe opplyser at det vinteren 1867 var 100 skandinaver i Roma, men ikke alle oppsøkte foreningen regelmessig. Kvinner hadde dessuten bare adgang på lørdagsaftenene (Bergsøe 1877, 327–28, 511), og Ibsen skal ha blitt meget oppbragt over et svensk par som prøvde å trosse forbudet ved at kvinnen kledde seg ut som mann. Hun ble imidlertid avslørt (Knudtzon 1927, 166–70).
Da det øvrige Italia ble samlet til ett kongerike i 1860, ble Roma valgt til hovedstad, men foreløpig bare i navnet. Garibaldi gjorde et mislykket forsøk på å erobre byen i 1867 – akkurat da Ibsen med familie var på tur nordover igjen etter å ha tilbragt sommeren i det sørlige Italia – men først med utbruddet av den fransk-tyske krig sommeren 1870 ble det umulig for Frankrike å fortsatt beskytte paven. 20. september 1870 inntok italienske styrker byen, og fra 1. juli 1871 var Roma Italias hovedstad. Med det begynte forandringene – til Ibsens avmektige protest. 20. desember 1870 skrev han til Georg Brandes: «Så har man da nu taget Rom fra os mennesker og givet det til politikerne. Hvor skal vi nu hen? Rom var det eneste fredlyste sted i Europa; det eneste sted, der nød den sande frihed, friheden for det politiske frihedstyranni.»