Henrik Ibsens skrifter

Hyppig forekommende ord, uttrykksmåter og rangtitler som ikke blir forklart under det enkelte brev, kommenteres her i alfabetisk rekkefølge.

Dobbeltskrivningen av lang vokal ble fjernet i norsk ved rettskrivningsreformen i 1862, og Ibsen forlot praksisen etter det nordiske rettskrivningsmøtets anbefaling i 1869 (jf. Løkke 1870, 13–18). I brev til F. Hegel 25. november 1865 skrev Ibsen at med bortfallet av dobbelte vokaler til å betegne stavelsenes lengde, ble det nødvendig å doble konsonantene for å betegne stavelsenes korthet, for eksempel «forsikkre» (i brev til F. Hegel 12. juni 1887). Rettskrivningsmøtet pekte på muligheten for å bruke aksenttegn over vokalen der det var nødvendig for tydelighetens skyld, men særlig til samtidig trykkmarkering, som i én vís mand. Det er en del eksempler på at Ibsen tyr til aksent i slike tilfeller i dramaene, men i brev til A. Larsen 8. november 1888 takker Ibsen ham for å ha fjernet aksenten i se, ser osv.: «Den er ganske overflødig.» Han hadde også rettet Heelt anderledes i førsteutgaven av Catilina (HIS 1, 68) til Hel anderledes i annenutgaven (HIS 1, 188), selv om det var å gå tilbake til en mer alderdommelig form. Det kan knapt skyldes noe annet enn at han ville unngå homografparet helt (substantiv) og helt (adverb), men ikke ved å bruke aksenttegn i adverbet. På denne bakgrunnen er det påfallende at Ibsen skriver «henséender» i brev til G. Fredrikson 15. november 1888 og «henséende» og «udséende» til H. Schrøder 18. desember 1888, der det er liten fare for å oppfatte -ee- som én lang e. I flere brev i november–desember 1888 skriver han dessuten «Jeg véd». I brev til A. Lindberg 29. november 1889 forekommer «halvdél», der aksenten er unødvendig siden vokalen ikke kan oppfattes som annet enn lang. Og til K. Bergbom 4. desember 1889 bruker han«forméntlig», som er formelt riktig, men det er neppe grunn til å tenke seg en uttale med kort vokal hos noen som kjente ordet. Ibsens motvilje mot aksent som lengdetegn synes derfor å ha avtatt, og han tok den etter hvert hyppigere i bruk.

Fremmedord på -ere hadde på Ibsens tid vanligvis -erede i preteritum og -eret i perfektum partisipp, mens -erte i preteritum forekom i dansk (ODS, f.eks. illustrere, prioritere, spekulere), om enn mindre vanlig, og var gått av bruk på ODS’ tid. At -erte dermed kan være eldre enn -erede i slike verb, kan skyldes at mange av dem kom inn i dansk fra tysk og tok med seg tysk preteritumsbøyning over i dansk. Ibsens bruk av preteritumsformen er lettest å følge i brevene. Frem til 1887 finner vi -erte i brev til G. Brandes 20. april 1874 («gik og spekulerte»), til F. Hegel 30. desember 1874 («prioriterte jernbane-obligationer»), til Sigurd Ibsen 3. september 1880 («adresserte brev»), til F. Hegel 20. desember 1881 («illustrerte udgave»), til Susanna Ibsen 4. juli 1884 («det isolerte værelse»), til F. Hegel 25. februar 1886 («modellerte») og til J. Lie 27. januar 1887 («lokaliserte»). Som adjektiv (av form perfektum partisipp) opptrer det i Hedda Gabler: «det samme illustrerte blad» (Ibsen 1890, 124).

Flere steder bruker Ibsen invertert ordstilling: «og skal jeg da», «og skal den da blive», «og var jeg så heldig», «skrive Dem til» og «forventes beløbet tilsendt mig snarest muligt». Inversjon (dvs. omvendt rekkefølge) av subjekt og verbal i hovedsetninger blir ofte knyttet til norrøn sagastil, der inversjon er meget vanlig når en setning knyttes til den forrige ved konjunksjonen ok, tilsvarende og i disse eksemplene. Inversjon er også velkjent i gammeldansk og eldre nydansk, bl.a. hos Holberg. Falk og Torp (1900, 288) skriver: «Nu anvendes den, udenfor efterligninger af sagastilen, kun i handelssproget, her ved efterligning af tysk (og baade efter ‹og› og ‹men›).» De anser inversjon som «en direkte følge af sætningernes kopulation og et middel til at binde dem sammen».

Etter tysk mønster bruker Ibsen kolon som forkortelsestegn i stedet for punktum en rekke steder: «pag:» (pagina), «Kærl: Kom:» (Kærlighedens Komedie). Kolon ble ikke brukt på denne måten i offisielt dansk eller norsk. Det ble imidlertid brukt i svensk, men da inne i ord, foran siste bokstav (Maj:t, c:a).

Ved skriving av ordenstall legger Ibsen samtidens inverterte uttaleform til grunn: «25de» (femogtyvende), «41de» (enogførtiende). I siste del av 1870-årene går han delvis over til å bruke punktum: «26.», enkelte steder også en slags mellomting, f.eks. «2d. piano» i brev til M. Grønvold 10. oktober 1878.

En rekke steder finner vi fremmedartede sammenskrivninger. Hverken «ivinter» eller «isommer» er anført hos Molbech 1859, ODS eller NRO; «andengang» forekommer substantivisk også hos Wergeland, men ikke i regelrett dansk eller norsk rettskrivning; «påfode» ble og blir likeledes både i dansk og norsk skrevet adskilt. Ibsens avvik viser at det var umulig å trekke en nøyaktig grense mellom to- eller flerordsuttrykk som skulle skrives adskilt, og andre uttrykk som skulle skrives samlet, og det er det fremdeles.

I Danmark omfattet hver rangklasse et større eller mindre antall rangnumre (Salmonsen rang).

Rangtitler forekommer sjeldnere i brevene fra 1890-årene enn i de tidligere brevene: kammerherre (8 ganger), friherrinde (3 ganger), excellence (2 ganger), etatsråd, hofmarskalk og Hofrath (1 gang hver).